Høstutstillingen er Norges største utstilling av samtidskunst, og arrangeres av Norske billedkunstnere hvert år på Kunstnernes Hus i Oslo.
Utstillingen er alltid morsom. Det er interessant å se et slags tverrsnitt av «dagens» kunstuttrykk hvert år. Det er likevel en anstrengende utstilling fordi mange forskjellige verk er satt tett ved siden av hverandre, på godt og vondt. Det gode er når verk står godt sammen, eller i en rekkefølge som driver betrakterens nysgjerrighet videre. Men det kan fort bli mye og tett med «uforståelig» kunst. Meningen er nok at man skal la magefølelsen, intuisjonen og den spontane opplevelsen styre oppfattelsen av samtidskunsten, kanskje særlig der betrakteren ikke kjenner igjen motivvalget eller den tekniske utførelsen. Høstutstillingen er mye å fordøye.
-Kan dette være kunst-spørsmålet dukker opp. Det forstår jeg godt, selv om jeg også er en fagperson. Personlig er jeg på jakt etter den gode idé. Eller også en ekstremt spennende gjennomføring eller utførelse av et kunstverk. Eller det uventede materialvalget. Jeg leter og leter. Og finner.
Jeg likte Roald Sivertsens «Hunting season» fra 2015, som er en tegning med kull og kaffe på papir, som overrasket med annerledes liten idé. En fin kulltegning som viser en kanskje litt slapp og hvilende jeger, som lar et potensielt byttedyr komme trygt forbi. Kaffe-effekten passer fint mot kullet, og «søle» kaffe er jo ellers også litt slapt..
Jeg likte Frida Vessias «Åsted» fra 2015-16, som er laget av en politisperring, jord, mose barnåler, aske, blåveis, akrylpolymer, epoxy resin og UV-akryllakk på linlerret. Bildet er abstrakt, men absolutt konkret.
Foto:www.hostutstillingen.no
Anne Guro Larsmon og hennes «SYMPATRIC SPECIATION (APPARATUS I,II,III,IV,V) 2016, fikk Høstutstillingsprisen for 2016. Verket er laget av stål, stålvaier, fuset glass, og laboratorieklyper. Dette verket er ikke selvforklarende. Jeg blir nysgjerrig og leter fram tekst om installasjonen: «Preget av en svevende letthet til tross for alvoret som ser ut til å tynge det, gir det inntrykk av at noe står på spill. Hva vites imidlertid ikke, og nettopp derfor har verket en virkning utover det første møtet. Med en kontrastfylt klangbunn skaper det sitt eget rom, det peker seg ut og det klarer seg utmerket på egenhånd. Det er ladet og lavmælt, umiddelbart og dvelende. Det er rett og slett magisk». (Sitat fra http://www.hostutstillingen.no/2016/kunstpriser/) Det ble ikke klarere for meg, men da fikk jeg vite hva noen andre mente..
-Siden den (utstillingen, red anm) åpnet dørene for første gang i 1882, har den vært elsket og hatet — en magnet for kunstnere, kritikere og publikum, skriver Høstutstillingen på sine nettsider. http://www.hostutstillingen.no. Javel, men kunstkritikere er det nok blitt mindre av.
Kunstkritikk.no har valgt å ikke anmelde utstillingen, og Klassekampens Sara Hegna Hammer skriver 7.september at blant flere av landets profilerte kunstkritikere har ordet «Høstutstillingen» nærmest vært for et skjellsord å regne. Klassekampens anmelder Tommy Olsson ble på NRK sitert på at Høstutstillingen for ham er som en kronisk sykdom.
Samtidskunst er ikke alltid lett å forstå, ikke er det vakkert, og ikke passer kunsten over sofaen hjemme heller. Men likevel kommer folk på utstillingen. Det må være fordi vi vil oppleve noe som ikke er selvforklarende og som kanskje utfordrer oss eller smakssansene våre. Slik skuffer Høstutstillingen ikke. Utstillingen varer til 9. oktober.
Tekst: Siri Wolland
(Kunsthistoriker og fotograf)