I tusenvis av år har øl blitt laget på malt, einerlåg og kveik i vårt langstrakte land, en spesiell metode som også gir en helt særegen smak. Smaken av norsk øl.
Tekst og foto: Vibeke Vesterhagen, tekstforfatter med bachelorgrad i kunsthistorie
Norsk tradisjonsøl har en enestående historie, både i vårt nordiske nabolag og i verdenssammenheng. De fleste av oss har bare glemt den.
Ølentusiast Lars Marius Garshol ble overrasket da han for fem år siden gjorde sin personlige oppdagelse av det norske tradisjonsølet. Han trodde han hadde smakt det meste som var verdt å smake av øl i inn- og utland, men gjenfant i det norske tradisjonsølet en helt ny smak. Siden den gang har han reist rundt, samlet kilder, og denne uka lanserte han boka “Gårdsøl”.
Jeg deltar på lanseringen sammen med min ølelskende bedre halvdel. De siste åra har han brygget mye godt øl hjemme på vårt eget kjøkken i et utall stilarter. Men i dag skal vi smake på noe som er helt annerledes.
Boklansering fant sted på Vålerenga, der flere av bokas ølbryggere var tilstede. Mange plasser i landet har bryggingen ifølge Lars Marius vært en kvinneaktivitet, som en naturlig del av matlagingen og husholdningen, spesielt på Østlandet og i Trøndelag. Men i en periode holdt tradisjonen nesten på å dø ut, og da den ble gjenopptatt var det mennene som overtok. Denne kvelden var det bare mannlige ølbryggere tilstede, som hadde arvet oppskriftene fra fedre og bestefedre.
Vi fikk høre om og smake på gårdsøl brygget i Stjørdalen og i Morgedal, to plasser der tradisjonen fortsatt lever i beste velgående. Dette er øl som ikke er lett tilgjengelig for oss andre, her må man kjenne noen som kjenner noen om man skal få en smaksprøve.
Tradisjonsøl kan fremstilles med ulike typer gjær, gjerne på kveik, en type gjærkultur som også ofte har gått i arv. Morten Granås fra Hegra i Stjørdal kommune brygger øl på lokal byggmalt som er tørket over åpen ild av oreved i et eget malthus, et såkalt “såinnhus”. Når maltet tørkes på denne måten ryker det så fælt at de må varsle kontrolltårnet på Værnes i forkant, så flygerne ikke skal melde om brann. En annen viktig ingrediens i ølet er “einerlåg”, der einerkvister og -nåler er trukket i kokende vann. Gjærtypen som er brukt er rett og slett Idun blå! Stjørdalsølet kjennetegnes ved at den har en kraftig, røkt maltsmak. Det har også lite kullsyre og skum, og minner om å nippe til en whisky. Veldig godt!
Det har vært mye overtro knytta til ølbrygging. Blant annet måtte man i Setesdal bare røre medsols i mesken, eller aller best i form av et kors. To av bryggerne på boklanseringskvelden kunne fortelle at de fortsatt ropte, eller kauket, i gjærkaret for å skremme bort onde ånder som kunne gjøre ølet dårlig.
På spørsmål om hvorvidt den norske ølhistorien nå er ferdig skrevet, er Lars Marius Garshol klar.
– Historien er absolutt ikke ferdig, det er mange hvite flekker på kartet. Jeg håper at boka kan skape en interesse som gjør at flere glemte historier blir kjent igjen.
“Gårdsøl” er en fin og spennende bok som i tillegg til kulturhistorie og faglig ølkunnskap gir mange praktiske tips og oppskrifter. Så nå er det bare å lete etter nærmeste einerbusk!