Kunststallen, som nok ikke kan forveksles med en progressiv kunsthall, er en veldig god idé med et potensiale til å bli noe spennende – om de tør.
Av: Vibeke Vesterhagen
Oslo har fått et nytt og trivelig utstillingslokale. 4. juli åpnet Dronning Sonja KunstStall. Ja, navnet skrives med stor S på profilmaterialet, helt i tråd med kongens ønske ifølge dronningen. Det var nemlig kongens idé å omgjøre den gamle stallen til et utstillingsrom som skulle stå ferdig til dronningens 80-årsdag.
Stallen har sjel, flott lys og god takhøyde og gir den besøkende den perfekte følelsen av å bli knyttet både til kulturhistorie og til en kunstopplevelse. Og som Osloborger er det fint å få en ny mulighet til å bruke Slottets omgivelser.
164 grafiske kunstnere har etter oppfordring valgt å donere verk til det som har blitt stallens åpningsutstilling i forbindelse med dronningens fødselsdag.
Så hva velger man som kunstner å gi i gave til en dronning?
Kunstnerne var frie i valg av motiv og teknikk, ble lovet å bli innlemmet i samlingen og gjort tilgjengelig digitalt, men ble ikke garantert plass i utstillingen. Bildene er organisert på paneler i hver enkelt stallboks, og det har blitt gjort en grundig jobb med å finne hvilke bilder som passer sammen med tanke på stil, uttrykk og motiv.
Nære og profilerte kunstnervenner av dronningen, som Magne Furuholmen, Håkon Bleken, Ørnulf Opdahl og avdøde Kjell Arne Nupen er selvsagt representert. Blant bildene er det flere som kretser rundt motivene natur og friluftsliv, motiver som vi lett assosierer med dronningens interesser, for eksempel «Nærvær» av Ståle Blæsterdalen, «Lysnande landskap» av Karen Helga Maurstig, eller «Brefront» av Ellen Karin Mæhlum.
Noen kunstnere har valgt en gave med tema som spiller på det royale, som for eksempel «Isprinsesse» av Gro Hege Bergan og Ida Lorentzens «Hamlets Kronborg», eller det morsomme portrettet «Helt konge» av Synnøve Nupen.
Andre fokuserer på kvinnerollen. I egenskap av sin posisjon har dronningen flyttet grensen for kvinnens rolle i et svært konservativt miljø, og flere bilder kan leses som kommentar til det å være kvinne, for eksempel «Å teikna min strek» av Katrine Borgenvik, som viser ei lita jente med rødblyant. Tegner hun opp konturene av sitt eget fremtidige liv? Eller «En dag vil jeg fly» av Anne-Kathrine Dolven, et litografi som viser avtrykket av et par kvinnebryst. Deler av armene minner om vinger slik at figuren fremstår som en sommerfugl, eller en seirende Nike-figur. Kanskje kan Marianne Heskes «Portrait of a Lady», med sitt dukkeportrett, være en kommentar til rollene som utspiller seg i den kongelige sfære?
Utstillingens tydeligste og sterkeste politiske bilde, «Mor, barn og jordmor i Ramallah» av Sonja Krohn, oppleves befriende uttrykksfullt i denne sammenhengen. For selv om det ikke har vært gitt noen føringer på bildenes innhold, så er det ikke så mange av verkene som roper veldig høyt. Verkene befinner seg i et univers av ro, verdighet og solid håndverk. Det er mange fine bilder, men kanskje er det også litt kjedelig? Kanskje er det fordi det er et tverrsnitt av norsk grafikk som blir presentert, og ikke en utstilling som ønsker å si noe spesielt?
Kunstfeltet kan synes som en befriende, og kanskje også trygg plattform å befinne seg på for en kongelig. Men kanskje kan dronningen på sine godt voksne dager våge seg litt lengre ut på glattisen og flytte noen grenser også i kunstverdenen? Jeg er sikker på at hun har den faglige interessen som skal til.
Kunststallen, som nok ikke kan forveksles med en progressiv kunsthall, er en veldig god idé med et potensiale til å bli noe spennende – om de tør.
Se hele samlingen digital på FlowVella
Kilder:
https://www.norske-grafikere.no/open-call-dronning-sonja-kunststall/
http://www.kongehuset.no/nyhet.html?tid=156408&sek=26939
http://www.kongehuset.no/tale.html?tid=155318&sek=26947&scope=0