Statens 130. kunstutstilling,
Kunstnernes Hus, Oslo,
16. september- 15.oktober 2017.
Tekst og foto fra utstillingen: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Jeg liker Høstutstillingen. Det er stor samling kunstuttrykk, tett i tett, sal etter sal. Dette er det nærmeste samtidskunst kan være folkelig. Besøkstallene pleier å være gode, og utstillingen blir ofte en snakkis. Jeg er som vanlig på leting etter den gode idèen, eller det overraskende i utførelsen eller materialvalget kanskje, og eller det solide, imponerende håndverket for eksempel. Og det finner jeg.
Utstillingen i år har ikke store høydepunkt, men den er bredere og mer jevnt interessant. Det slår meg at utstillingen må være vanskelig å kuratere, og det er krevende for kunstverkene å stå så tett. Det er lett å overse noe, på grunn av dominerende naboer. Det er ikke mulig å overse Inghild Karlsens hengende skog av skulpturelle ull-feller som dingler ned fra taket. Hun har kalt tekstilarbeidet sitt Våre indre beist. Veldig effektfullt og fint.
Kunstkritiker Tommy Olsson må nevnes. Hans kunstverk The Art Critic is Present, referer til performance-kunstneren Marina Abramovic` prosjekt i MOMA New York, The Artist is Present (fra 2010), der kunstneren satt på en stol og stirret publikum inn i øynene. Her ved et lite bord midt i lokalet, sitter kunstkritikeren og skal snakke med publikum, eventuelt skrive sine artikler. Kanskje er det en god idè, men jeg er litt usikker på om den fungerte etter intensjonen.
En liten kar sitter opp i vinduskarmen. Det er Geir. Gisle Harrs skulptur i acryl og epoxy. Erik Bromö har laget Remixes i 2016, som er akvareller og tusjlaveringer på papir. Nils Olav Bøe har fotografiet; Constructed sites 7, fra 2017. Musikkvideoen Måsø av Egil Pedersen var fengende. Ingen kan gå forbi Anna Sigmond Gudmundsdottir sin Vegg, fra 2016. Imponerende suggestiv. Jeg likte også Kristin Austreids Orion is Among Stars 2 og 3, fra 2017.
Beatrice Guttormsens verk Hadde jeg bare visst, tresnitt fra 2017, grep meg i farta. Jeg måtte stoppe og lese. Fint, enkelt, overraskende tresnitt. Andrea Wikhammer Heir sitt verk Uprised, fikk mitt fotografiske sinnelag til å våkne. Denne flaten og komposisjonen er fin å fotografere, tenkte jeg. Så gjort.
En av favorittene ble Marianne Moe sitt verk Grønn Tavle, fra 2015. Det er farget og strimlet ullfilt på finerplate. Et overraskende kunstverk som pirret nysgjerrigheten min. Og for et nitidig håndverk.
Turid Steinslands Barndomsslør er en billedvev som legger skyggene av trådene inn i veven. Det ble fint. Og det er mer fint. David A. Rios har laget Elleve former av en form, fra 2016. Elin Brissmann overrasker med Uten tittel, olje på lin. Vilde Løwenborg Blom tenker søtt i when drops of syrup from hard brittle threads in cold water, 2017. Dropsmasse og stål. God idè.
Anbefalingen er klar, gå å se selv.
Les mer her:
Ærlig talt ? Fantasiløst skribbel d meste, dessuten – videoen går i..svart – sort, så bin fort borte – borte..? WHAt ?
Hei Erik, takk for melding. Jeg skal sjekke videoen.