Per Manings fotoutstilling «Minus en» på Galleri Brandstrup.
Tekst og foto fra utstillingen: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Fotografen har mistet sin kjære og tittelen forteller det. «Minus en» er en sterk tittel.
Bearbeiding av sorg gjøres på mange forskjellige måter og det tar tid. Det finnes ikke én riktig måte eller fasit på sorgbearbeiding. Dette er individuelt og personlig. Fotografen Per Maning har funnet sin måte. Psykiater Finn Skårderud har skrevet noen ord til utstillingen om sorg og stilleben som fenomen og form. Det var fine ord.
Må man se utstillingen i lys av dette, eller kan man se bildene for seg selv? Jeg prøvde begge deler, og ingen av delene var helt overbevisende. Dersom Manings bilder var ment som hans egen bearbeiding av sorg, ville jeg tenkt at et bilde av et lys som er blåst ut kunne fort bli oppfattet som litt sjablong-aktig. Jeg savnet et individuelt uttrykk, mer enn et symbol. Dette utblåste lyset fungerer ikke helt som et stilleben heller. Selv om symbolikken er klar. Serien med ullgenseren blir hengende litt i løse luften av samme grunn.
Fotografiet av skoene fungerer bedre synes jeg. Dette er konkret hennes sko og bildet fungerer som et stilleben.
Jeg synes det er veldig interessant og utforske hvordan sorg og eller andre følelser kan uttrykkes i kunsten. Kunstnerisk uttrykk og publikums tolkninger samsvarer av og til med hverandre, andre ganger ikke selvfølgelig. Utstillingen er uansett verd et besøk.