Av kunsthistoriker Siri Wolland
Denne artikkelen er publisert i kunstmagasinet FEELGOOD #53.
I dag diskuterer man hvorfor klassisk malerkunst ikke får plass i kunstundervisningen og hvorfor klassiske malere ikke oppnår anerkjennelse og får berøm for sin kunst. Det er mange grunner til det. Den klassiske naturalistiske malerkunsten mistet sin status som «den riktige» og «den ordentlige» kunsten som lett kan forstås, og har måttet vike plassen til abstrakt og konseptbasert kunst, som kan være vanskelig å forstå. Hvorfor det?
Kunsthistoriens alle sjangre og tidsepoker er jo nettopp endringer fordi man vil noe annet med kunsten enn det bestående. Abstrakt kunst er en utvikling som ikke startet brått og uventet. I begynnelsen av 1900-tallet ville man bryte med den tradisjonelle, figurative kunsten, og i stedet for å gjengi den ytre verden slik øyet ser den, søkte abstrakte kunstnere å uttrykke følelser, stemninger og ideer gjennom farger, linjer og former. Pionerer som Wassily Kandinsky (1866-1944), Kazimir Malevich (1879-1935) og Piet Mondrian (1872-1944) utviklet ulike retninger innen abstraksjon, fra ekspressive og intuitive uttrykk til strenge geometriske komposisjoner. Endringene startet selvfølgelig før det, men la oss starte der.
Den abstrakte kunsten vokste frem parallelt med modernismen og reflekterte endringene i samfunnet under den industrielle revolusjonen. I etterkrigstiden dominerte abstrakt ekspresjonisme i USA, med kunstnere som Jackson Pollock (1912-1956) og Mark Rothko (1903-1970). Disse malerne vektla spontanitet og subjektivitet, og deres malerier ble sett på som en form for personlig og eksistensiell uttrykkskraft.
I dag har abstrakt kunst utviklet seg i mange retninger, inkludert digital kunst, installasjonskunst og nye hybride former der kunstnere eksperimenterer med materialer, kunstig intelligens og interaktivitet. Abstrakt kunst har alltid vært kontroversiell. Et av de største dilemmaene er spørsmålet om mening. Hvis et kunstverk ikke forestiller noe spesifikt, hva gir det da mening? Mens noen hevder at abstrakt kunst er fri og åpen for uendelige tolkninger, mener andre at den krever en dypere forståelse av kunstnerens intensjoner og kontekst.
Mange opplever abstrakt kunst som utilgjengelig og vanskelig å forstå, samtidig som den er blant de mest kommersialiserte kunstformene. Enkelte verk, som Rothkos fargefeltmalerier eller Malevichs “Sorte firkant”, kan fremstå enkle, men de har en kompleksitet og dybde som åpenbarer seg ved nærmere studier. Dessuten har den abstrakte kunsten ofte blitt brukt som en arena for prestisje og makt. Det er en kunstform som har vært dominert av intellektuelle og kunsteksperter, og hvor definisjonen av kvalitet ofte bestemmes av et lite, eksklusivt miljø. Dette skaper en form for elitisme som kan virke avskrekkende på det brede publikum.
Økonomisk sett har abstrakt kunst blitt en viktig handelsvare. Noen av de dyreste kunstverkene som er solgt på auksjon er abstrakte malerier, og kunstmarkedet er sterkt preget av investeringstenkning. Verk av kunstnere som Gerhard Richter (1932), Cy Twombly (1928-2011) og Barnett Newman (1905-1970) har blitt solgt for hundrevis av millioner kroner.
Dette økonomiske aspektet har skapt debatt om hva som egentlig gir kunst verdi. Er det kunstnerens tekniske ferdigheter, historiske betydning, eller markedskreftenes spill som bestemmer prisen? Det er en kjent sak at enkelte samlere og gallerister bevisst bygger opp en kunstners omdømme for å øke verdien av deres verk.
I kunstverdenen er det ofte noen få institusjoner og personer som har stor innflytelse på hva som blir ansett som “riktig” kunst. Kuratorer, museumsdirektører, kunstkritikere og samlere har makt til å bestemme hvilke kunstnere som får anerkjennelse og hvilke som forblir ukjente. Dette skaper en utfordring, fordi det betyr at kunstverdenen ikke alltid er en demokratisk arena slik vi kjenner demokratiet. Det er kunstverk som blir verdsatt mer på grunn av kunstnerens faglige nettverk og «skole» enn på grunn av selve verket. Dette kan føre til en følelse av fremmedgjøring for publikum, som kanskje ikke ser eller forstår hvorfor et enkelt maleri kan være verdt millioner.
Samtidig finnes det motreaksjoner. Sosiale medier har bidratt til at flere kunstnere kan nå ut direkte til publikum, uten å måtte gå veien om etablerte gallerier og institusjoner. Dette har ført til en «demokratisering» eller tilgjengeliggjøring av kunsten, men også til en større mengde kunst av varierende kvalitet. Spørsmålet om hva som er (god) kunst eller ikke, stopper ikke ennå.
Spørsmålet hva som er riktig og viktig kunst har selvfølgelig ingen fasitsvar. Noen mener at kunst må utfordre og stille spørsmål, mens andre mener at kunstens viktigste funksjon er å skape skjønnhet. Noen hevder at kunst kun er viktig hvis den har en politisk eller sosial agenda, mens andre ser kunsten som en fri, personlig utfoldelse. Før i tiden var kunst et håndverk, og hadde mindre med følelser å gjøre, men mer med estetikk. Om et landskap var vakkert. Alt dette kan være sant.
Når det gjelder abstrakt kunst, kan man argumentere for at dens verdi ligger i evnen til å kommunisere på et følelsesmessig plan, uten å være bundet til en spesifikk fortelling. Det er en kunstform som åpner for subjektive opplevelser og individuell tolkning. Men det er også viktig å huske på at kunstens verdi ikke nødvendigvis ligger i prislappen eller i hvem som eier den. Kunstens kraft ligger i dens evne til å bevege mennesker, til å få oss til å se verden på en ny måte, og til å utfordre våre egne forestillinger.
I dag er abstrakt kunst fortsatt en sentral uttrykksform, men den har utviklet seg i takt med ny teknologi og nye medier. Digitale verktøy, kunstig intelligens og interaktive installasjoner har åpnet for nye former for abstrakt kunst som utfordrer tradisjonelle oppfatninger.
For å forstå abstrakt kunst i dag, kan det være nyttig å lese om kunstnerens prosess fordi mange abstrakte kunstnere legger vekt på teknikk og materialbruk, noe som kan gi innsikt i verkets mening. Å kjenne til kunsthistorien er viktig fordi utviklingen skjer ikke tilfeldig, så det å forstå kunstens historie og utvikling gir et bedre grunnlag for å tolke moderne abstrakte verk. Jeg liker å oppleve kunsten fysisk fordi abstrakt kunst er ofte sanselig og taktil, noe som ikke alltid kommer frem gjennom skjermer eller reproduksjoner. Og hvis man er åpen for subjektive tolkninger er det en fordel fordi abstrakt kunst handler ikke om å finne én fasit, men om å la seg engasjere av farger, komposisjon og uttrykk.
Abstrakt kunst har hatt en interessant utvikling i Norge, selvfølgelig inspirert av internasjonale trender, men med en egenart knyttet til nordiske lysforhold, natur, materialbruk og en sterk tradisjon for eksperimentering. Selv om Norge ikke har hatt like store ledende abstrakte kunstnere som USA, Tyskland eller Frankrike, har norske kunstnere vært viktige bidragsytere til den abstrakte kunstens utvikling og forståelse. Abstrakt kunst har i Norge ofte befunnet seg i et skjæringspunkt mellom aksept og skepsis. Abstrakt kunst tok litt lengere tid for å finne sin plass her hjemme. Mens andre land tidlig omfavnet abstrakt kunst som en viktig del av modernismen, har det i Norge vært en større motstand mot det ikke-figurative. Dette kan ha sammenheng med en sterk nasjonalromantisk tradisjon, hvor kunst ofte ble knyttet til natur, landskap og identitet. Det gjør kunsten ennå på et vis.
Tidlig på 1900-tallet, samtidig med at modernismen bredte om seg i Europa, kunne Ragnhild Keyser (1889-1943) og Charlotte Wankel (1888-1969) eksperimentere med kubisme og geometriske former, sterkt inspirert av franske og tyske kunstretninger. Thorvald Hellesen (1888-1937) var en annen pioner, sterkt påvirket av kubismen og futurismen.
Men i motsetning til land som Tyskland og Russland, hvor abstrakt kunst fikk en ideologisk dimensjon og ble en del av modernitetens politiske diskurs, forble den i Norge mer knyttet til individuell eksperimentering og estetikk. Men for eksempel på 1970-tallet protesterte man mot den klassiske tradisjonen som ble forstått som overklassens maktdomene, og endringene i kunstorganisasjonene ble en del av klassekampen. Man ville bort fra patriarkatet og hierarkiet i kunstorganiseringen.
Etter krigen vokste den abstrakte ekspresjonismen frem internasjonalt, og norske kunstnere tok del i denne utviklingen. Jakob Weidemann (1923-2001) er en viktig kunstner i denne perioden. Han kombinerte abstraksjon med inspirasjon fra norsk natur, og hans fargesterke, organiske former skapte en særegen norsk abstrakt uttrykksform.
Inger Sitter (1929-2015) var en annen betydningsfull kunstner. Hun var en av de første kvinnelige kunstnerne som fikk internasjonal anerkjennelse, og utfordret det tradisjonelle norske kunstmiljøet med sine dynamiske, nonfigurative komposisjoner. Hennes kunst var inspirert av europeisk modernisme, men hadde en kraft og fargesans som var særegen for henne.
Bjørn Ransve (1944) er et viktige navn fra denne perioden. Men også Gudrun Kongelf (1909-1987) kan nevnes. Ransve, kjent for sine eksperimenter med både figurativ og abstrakt kunst, har hatt en stor betydning for hvordan vi forstår maleriet i Norge.
I dag finnes det mange norske kunstnere som arbeider med abstrakt kunst på nye og eksperimentelle måter som Olav Christopher Jenssen (1954). Han er en av Norges mest internasjonalt anerkjente malere. Han jobber med ekspressive, abstrakte verk som utforsker farge, komposisjon og materialitet. Magne Furuholmen ((1962) er kanskje mest kjent som medlem av popgruppen a-ha, men har utviklet seg til en betydelig billedkunstner med sterke abstrakte komposisjoner. Du kan lese et fint intervju med ham i Feelgood 2020 – 1
Marianne Heske (1946) er en annen kunstner som arbeider både med maleri og installasjon, ofte i en abstrakt og konseptuell kontekst. Hanne Friis (1972) jobber i skjæringspunktet mellom skulptur og maleri, hvor tekstile materialer blir formet til organiske, abstrakte uttrykk. Jan Groth (1938-2022) er en mine favoritter, kjent for sine minimalistiske, abstrakte linjetegninger og monumentale tekstilarbeider.
Når jeg ser på kunst prøver jeg å bruke min fantasi, før min fornuft. Så vil tiden jeg bruker på å se på et verk spille en rolle for opplevelsen. Gi et verk litt tid. Noen minutters studie kan være veldig positivt. La farger, form, komposisjon, eventuelle budskap eller fortelling få lov å treffe sanseapparatet og hjernen. Både man liker eller ikke liker er interessant.
Det som skiller norsk abstrakt kunst fra andre tradisjoner, er som tidligere nevnt en fortsatt sterk tilknytning til natur, materialitet og en intuitiv, emosjonell tilnærming til maleriet eller kunsten. Norske kunstnere jobber ofte med farger og teksturer som speiler lyset, værforholdene og det landskapet vi omgir oss med. Samtidig har vi en økende tendens til å se mer konseptuell abstrakt kunst, der kunstnere eksperimenterer med installasjoner, digitale medier og performancekunst. Norsk abstrakt kunst står sterkt, og den befinner seg i en kontinuerlig utvikling. Vi ser at flere unge kunstnere beveger seg i retning av hybride uttrykk, der abstrakte former kombineres med digitale teknikker, lyd og interaktive elementer. Norsk abstrakt kunst har en særegen kraft og kvalitet som fortsatt inspirerer og utvikler seg i takt med samtiden.
Til syvende og sist er abstrakt kunst en invitasjon til å se verden på en annen måte, ikke bare gjennom gjenkjennelige former, men gjennom følelser, energi og bevegelse. Enten man elsker eller misliker abstrakt kunst, er det et felt som fortsetter å utvikle seg og inspirerer til nye kunstuttrykk.
Kilder, inspirasjon og parafraser fra:
Store norske leksikon, snl.no. Abstrakt kunst. Norsk kunsthistorie.
Norsk biografisk leksikon. Norsk kunstnerleksikon.
Wikipedia
kunstnerneshus.no Nordisk abstrakt kunst.
(Informasjon om en utstilling fra 1958 (01.03.58-23.03.58) som presenterte abstrakte verk av 32 nordiske kunstnere, og viser hvordan abstrakt kunst ble mottatt og presentert i Norge.)
Diverse kunstbøker og artikler fra dagens debatt.