Anmeldelse: Los Angeles -A Fiction
Astrup Fearnley Museet
Fra 10.09.16- 29.01.17
Kuratert av Nicolas Garait-Leavenworth, Gunnar B. Kvaran, Thierry Raspail.
Tekst og foto: Siri Wolland. Kunsthistoriker og fotograf
For noen er Los Angeles i California drømmenes by. Utstillingen på Astrup Fearnley museet har for tiden en utstilling som handler om LA-fiksjoner. Iscenesettelser av andre sider enn den hollywoodske drømmen, satt sammen av flere generasjoner samtidskunstnere.
-Selv om utstillingen, med sitt fiksjonelle konsept, ikke søker å gi en fullstendig oversikt over hverken den historiske eller samtidige kunstscenen i Los Angeles, gir den et interessant innblikk i noen av de mest spennende av dagens nålevende L.A.-baserte kunstnere. Viktige representanter fra flere generasjoner av byens kunstscene vil her plasseres i sin historiske kontekst som del av byens rike og komplekse kunsthistorie, skriver museet på sine hjemmesider.
Fiksjon betyr innbilning eller påfunnet. Fiksjon brukes som motsetning til dokumentarsjangeren og en fiksjon er en fortelling som ikke gjør krav på fakta. Utstillingen Los Angeles – A Fiction vil representere slike fortellinger om det oppdiktede. Og det gjør de synes jeg.
Materialvalg betyr mye i moderne kunst, og valg av motiv. Symbolikk og referanser til annen kunst og kunstnere, samfunnsliv og politikk, er soleklart med. Videre er ironi, sarkasme, sinne, frustrasjon med mer, ingredienser i denne type kunst. Moderne kunst skal ikke være vakker, og det er den sjelden. Den vil bety noe!
En skitten madrass henger på veggen. Skulpturen Resuscitated Crib, 2016, av Kaari Upson, er laget av silikon, pigmenter, hår og fiber. (Resuscitated Crib betyr gjenopplivet sovested) Kunstneren tar utgangspunkt i det hjemlige intime, en madrass man kunne tro var en ready made eller masseprodusert madrass. Skulpturen er basert på avstøpninger av en brukt skitten madrass, i materialene silikon, hår og fiberglass, og på overflaten illuderer pigmentene kroppsvæsker og skitt. Madrassen har gjenoppstått i andre materialer og til annet bruk. Fortellingen må du tenke ut selv.
Det er flere madrasser på denne utstillingen. Edward Ruscha, Metro Mattress #12, 2015. Akryl og blyant på museumspapir. Motivet er en revet og utslitt madrass, like ødelagt som den forrige, men denne tegningen er fenomenal. Et utrolig godt håndverk. Ekle madrasser er tydeligvis symboltungt i disse dager.
Den tredje madrassen i utstillingen forbigår jeg med overlegg.
Samara Golden, Missing Pieces from a Fall of Corners #2, 2015-2016. Rmax, foam, plastic. Kunstneren har snudd opp ned på perspektivet for hvordan vi vanligvis oppfatter et dekket bord. Som i en fantasyfilm, eller en slags Alice i Eventyrland-opplevelse bryter hun fortellertradisjonen, og får et dagligdags interiør til å bli fremmed ved å snu det opp ned. Å snu på kjente perspektiver er alltid interessant, men dette har vi sett bedre før i andre formater.
Mitt yndlingsverk er Larry Bell, La Fayette No 190, Mirage Painting, 1990.
Blandet teknikk på lerret. Dette er et sølvpapirlignende motiv og form og dimensjon på en og samme gang. Og som det skinner. Fascinerende lag, med skrukker og retninger gir bildet et utall skinnende speil/glass valører. Kunstneren har stor bevissthet rundt lys og persepsjon.
Math Bass. Newz!, 2016. Gouach på lerret. Kunstneren har et geometrisk formspråk når han utforsker grensene mellom figurasjon og abstraksjon. Tittelen Newz! er kanskje en ironi over det modernistisk- inspirerte formspråket han benytter seg av, som slett ikke er noe nytt. Kjenner du igjen formene? Skrape tenner eller trappetrinn, tall, et hus… Kunstneren spiller på periodens popkunst-tendenser.
John Divola, Zuma #4, 1978, Arkiv pigment print. Dette er bilder som kunne vært hentet fra en katastrofefilm. Forlatte og nedbrente hus er rammene og utgangspunkt for et utsyn. Det mest grusomme sted man kan stå, og se på en skjønn utsikt. Kanskje er det håp i det fjerne eller så er det potensielt truende.
Dette er en ganske morsom utstilling hvis man forbereder seg litt, eller at man leser nøye informasjonsplakatene. Ellers synes jeg at amerikansk vestkyst-kunst-historie er for spesielt interesserte, krevende og litt sært. Men greit nok.