Kunsthistoriker Siri Wolland
Bading har vært en grunnleggende menneskelig praksis gjennom historien, med dyptgripende betydning knyttet til hygiene, helse, sosialt fellesskap og religiøs renselse. Fra rituelle bad i oldtidens religioner til dagens isbadingstrend i Norden, er badekulturer et speil av verdier, teknologi og verdenssyn.
I Norge har bading tradisjonelt vært knyttet til praktiske behov, årstid og husholdningens ressurser. I bondekulturen var badet en sjelden begivenhet, gjerne knyttet til lørdager eller høytider. Lørdagsvasken var en forberedelse til søndag og kirkegang. Særlig kjent er det mer omfattende Julebadet, hvor hele familien ble grundig vasket i forkant av julehøytiden. Dette hadde både hygienisk og symbolsk betydning som renselse før feiringen av Kristi fødsel. Badet foregikk gjerne i en stamp (et stort trekar) i bryggerhuset og hele familien badet etter tur i samme vann.
Eilert Lund Sundt (1817-1875) var en norsk teolog og samfunnsforsker. Han er en av foregangsmennene for studiet av Norges folkeliv, og han regnes i dag som den norske samfunnsvitenskapens far. Eilert Sundt dokumenterte på 1800-tallet tre hovedformer for bading: badstubad (dampbad), lauging (karbad) og bading i naturen. Disse praksisene var i tilbakegang på hans tid, men enkelte tradisjoner, som julebadet, holdt stand. I Eilert Sundts observasjoner var personlig hygiene også knyttet til moral og sosial rang.
Badstue har også lange tradisjoner, spesielt i nord, der kvenske og finske impulser har preget kulturen. I Vadsø var badstua et samlingspunkt for kvenske familier, brukt til alt fra hygiene og helse til fødsler. Tradisjonelle røykbadstuer uten skorstein ble brukt frem til midten av 1900-tallet. Senere kom vedfyrte og elektriske varianter. Badstuepraksisen i Norge kan for øvrig spores tilbake til middelalderen, hvor dampbad ble brukt for både renselse og helse.
Etter hvert som byene vokste frem, ble offentlige bad etablert på 1800-tallet som ledd i folkehelsetiltak og sanitær modernisering. Mange byboere hadde ikke bad hjemme, og badehusene var viktige for å bekjempe sykdom og fremme helse. I dag har Norge fått en badstue-renessanse, knyttet til sosial og velværekultur. Isbading har også blitt en ny trend med påståtte helsegevinster.
Sauna er en integrert del av finsk kultur og brukes for avslapning, renselse og sosialisering. Tradisjonelt ble saunaen brukt til ulike formål, inkludert fødsler og vask av døde. En typisk finsk sauna har temperaturer mellom 80–100 °C, og det er vanlig å kaste vann på varme steiner for å skape damp, kjent som “löyly”. Etter saunaen er det vanlig å avkjøle seg i kaldt vann. I 2020 ble finsk saunakultur anerkjent av UNESCO som en del av verdens immaterielle kulturav.
I Japan er bading dypt forankret i kulturell og religiøs praksis. Tradisjonene deles gjerne i Onsen (varme kilder) og Sento (offentlige badehus). Disse har vært essensielle i dagliglivet, spesielt i byene frem til 1970-tallet. Onsen er naturlige varme kilder og tilknyttet tradisjonelle japanske badehus ute i naturen ofte i fjellområder. Sento er offentlige badehus, uten naturlige varme kilder, men viktig som hygiene- og sosial møteplass før man fikk baderom hjemme, på 60- og 70-tallet. Bad er rekreasjon og behandling, og renslighet er en moralsk og åndelig verdi i japansk kultur, sterkt preget av shintoismens vektlegging av renselse og buddhistisk askese. Før man stiger ned i et japansk bad, må kroppen vaskes grundig. Badet brukes kun til avslapning etter renselsen. Dette står i kontrast til eldre vesteuropeiske vaner hvor man vasket seg i selve badet. Badene fungerer også som sosiale og terapeutiske rom. Den japanske respekt for vann og natur manifesterer seg i badekulturen som et bindeledd mellom kropp og omverden. Skittent vann anses som forurensning både fysisk og åndelig.
Romerne utviklet et av verdens mest avanserte offentlige badesystemer i hele imperiet fra Nord-Afrika til England for mer enn 2000 år siden. De store thermae-anleggene var teknologiske mesterverk med akvedukter, hypokaust (gulvvarme), bassenger med ulike temperaturer og rom for massasje og trening. Bading i Romerriket var ikke bare for hygiene, men også for sosialt liv, helse og politisk iscenesettelse. De skulle vise romersk kraft og overlegenhet. Eliten brukte badene som møteplass, og å bygge et badeanlegg var en populær måte å vinne folkets gunst.
Badene reflekterte imperiets ideal om å bringe “sivilisasjon” til utkanten av riket, og ble brukt til å konsolidere makt, fremme romersk livsstil og demonstrere teknologisk styrke. Romerne utviklet omfattende badeanlegg som var sentrale i bylivet. Byen Bath i England, kjent som Aquae Sulis i romertiden, er et eksempel på det. Byen og badeanlegget ble bygget rundt de naturlige varme kildene på 1. og 2. århundre e.kr og anlegget inkluderte ulike bad med varierende temperaturer og ble brukt til både hygiene- og sosiale aktiviteter. I dag er ruinene av de romerske badene en stor turistattraksjon.
Bading har i mange religioner vært knyttet til overganger og åndelig renselse:
I kristendommen er dåpen sentral, som symbol på gjenfødelse og syndsforlatelse. Vann er her et tegn på åndelig liv. Den kunstneriske fremstillingen av Jesu dåp har preget europeisk kunsthistorie.
I jødedommen er Mikveh et rituelt bad som brukes ved konvertering, etter menstruasjon eller før bryllup. Vannet må være fra naturlig kilde eller regnvann.
I islam er bading en del av Ghusl, en obligatorisk full kroppsvask før visse bønner og etter seksuell aktivitet. Wudu, delvis vask, er en del av bønnens forberedelse. Hammam, eller tyrkisk bad, er en viktig del av den islamske kulturen og har røtter tilbake til romerske og bysantinske badetradisjoner. Et Hammam består vanligvis av flere rom med damp og varierende temperaturer, og det er vanlig med ritualer som skrubbing og massasje.
I hinduisme og buddhisme er bading i hellige elver som Ganges en vei til å vaske bort karma og oppnå åndelig klarhet.
Badet har gått fra å være et rom for kollektiv renselse og hygiene til å bli en personlig praksis for helse og mindfulness. I dag kombineres tusenårige tradisjoner med moderne velvære. I denne utviklingen ser vi hvordan bading speiler samfunnets verdier, fra kollektivt fellesskap til individuell selvomsorg.
Isbading har blitt en populær aktivitet i Norge og andre nordiske land. Det hevdes å ha helsefordeler som økt blodsirkulasjon, styrket immunforsvar og bedre mental helse. Isbading kombineres ofte med sauna og anses som en måte å utfordre seg selv og oppnå en følelse av velvære. Samtidig påpeker eksperter at fordelene kan variere, og at det er viktig å være oppmerksom på kroppens reaksjoner.
Disse badetradisjonene illustrerer hvordan vann og bading har vært sentrale i ulike kulturer, både for fysisk renselse, sosialt samvær og åndelig betydning.
Denne artikkelen er skrevet for Kunstmagasinet FEELGOOD #53
Kilder, parafraser og inspirasjon fra:
Eilert Sundt, Om Renligheds stellet i Norge (1869)
Fikret Yegül, Baths and Bathing in Classical Antiquity (1992)
Joy Hendry, Understanding Japanese Society (2003)
Mircea Eliade, The Sacred and the Profane (1957)
snl.no, Varanger Museum, Norges Badstulaug, Oxford Islamic Studies Online.