Av Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf
Selvportrettet i kunsten har lange tradisjoner. Fra Albrecht Dürers nøye komponerte selvbilder rundt 1500 til Cindy Shermans fotografier av seg selv i ulike roller i dag, har kunstnere til alle tider vendt kameraet eller penselen mot seg selv. Spørsmålet er hvorfor. Hva er det egentlig de leter etter?
Filosofen Jacques Lacan mente at vi aldri ser oss selv direkte. Det øyeblikket et lite barn oppdager seg selv i speilet, begynner det å danne seg et bilde av hvem det er. Men det bildet er alltid litt feil, alltid litt konstruert.1 Selvportrettet fungerer på samme måte. Kunstneren prøver å fange seg selv, men det hun eller han ser på lerretet eller i fotografiet, er aldri hele sannheten. Det er bare en versjon.
Rembrandt malte seg selv i nesten 100 selvportretter gjennom livet. De tidlige viser en ung mann som tester ulike uttrykk og kostymer. De siste viser en gammel mann som ikke lenger prøver å imponere noen. Serien er enestående i kunsthistorien, ikke fordi Rembrandt var vakker eller dramatisk, men fordi han var ærlig om at han ble gammel.2
Hvorfor male seg selv, kan man spørre? Narsissisme er det første svaret mange tenker på. Men det stemmer dårlig. En narsissist vil gjerne fremstå best mulig. Kunstnere som maler seg selv, gjør det ofte stikk motsatt. De viser seg sårbare, stygge, syke eller redde. Det handler ikke om å bli beundret, det handler om å forstå.
Nevrolog og psykiater Sigmund Freud mente at kunst kan være en måte å bearbeide det vi ikke klarer å si rett ut. Sterke følelser eller konflikter finner veien ut gjennom skapende arbeid i stedet for ord.3 Kunstneren Frida Kahlo er kanskje det tydeligste eksempelet. Hun malte seg selv etter en alvorlig bussulykke som etterlot henne med kroniske smerter gjennom hele livet. Maleriene ble en måte å leve med det uutholdelige på. Hun sa selv: “Jeg maler meg selv fordi jeg er det subjektet jeg kjenner best.”4
Psykiateren Carl Gustav Jung hadde et begrep han kalte skyggen: de sidene av oss selv vi helst ikke vil vedkjenne oss. Aggresjon, skam, frykt. Jung mente at å møte skyggen var nødvendig for å bli hel som menneske.5 Mange selvportretter gjør nettopp det. Kunstneren Francis Bacon malte ansikter som ser ut til å falle fra hverandre. Kunstneren Egon Schiele tegnet kropper som skrek. De så ikke pene ut, men de var kanskje mer sanne.
Hvem bestemmer hvordan du ser ut? Kunstkritikeren John Berger påpekte i 1972 at kvinner i kunsten historisk sett nesten alltid er blitt avbildet av menn, for menn. Kvinner var motiver.6 Selvportrettet snur dette på hodet. Når kunstneren selv er både den som ser og den som blir sett, er det hun eller han som bestemmer. Det er en enkel, men viktig forskjell.7
Fotografiet gjorde selvportrettet tilgjengelig for langt flere. Og smarttelefonen har gjort det til en hverdagshandling. Selfien er ikke kunsthistorie (ennå), men den springer ut av det samme behovet for å si “dette er meg, slik jeg vil at du skal se meg”.
Fotografer som Zanele Muholi8 og Nan Goldin9 bruker selvportrettet til noe mer enn å utforske eget indre. Muholi dokumenterer seg selv som svart, sør-afrikansk og ikke-binær, i et samfunn som gjerne usynliggjør alle tre delene. Goldin fotograferte seg selv og sine venner gjennom år med rus, kjærlighet og aids. Bildene er smertefulle å se på, men de er vitnesbyrd, «vi var her, vi levde».
Selvportrettet er kanskje kunsthistoriens mest ærlige sjanger, nettopp fordi det alltid avslører mer enn kunstneren hadde tenkt.
Kilder og referanser
1. Jacques Lacan, “Le stade du miroir comme formateur de la fonction du Je”, Ecrits, Paris: Seuil, 1966.
2. H. Perry Chapman, Rembrandt’s Self-Portraits: A Study in Seventeenth-Century Identity, Princeton University Press, 1990.
3. Sigmund Freud, “Creative Writers and Day-Dreaming” (1908), i The Standard Edition of the Complete Psychological Works, vol. IX, London: Hogarth Press, 1959.
4. Hayden Herrera, Frida: A Biography of Frida Kahlo, Harper & Row, 1983.
5. C.G. Jung, Aion: Researches into the Phenomenology of the Self (1951), Collected Works vol. 9ii, Princeton University Press, 1979.
6. John Berger, Ways of Seeing, London: BBC/Penguin, 1972, s. 47.
7. Linda Nochlin, “Why Have There Been No Great Women Artists?”, ARTnews, januar 1971.
8. Zanele Muholi, Somnyama Ngonyama: Hail the Dark Lioness, Aperture, 2018.
9. Nan Goldin, The Ballad of Sexual Dependency, Aperture, 1986.