Med Løren stasjon har Oslo fått et nytt monumentalt freskomaleri.
Tekst og foto: Vibeke Vesterhagen, tekstforfatter med bachelorgrad i kunsthistorie
Maleriet dekker tretti kvadratmeter av en fondvegg nede i T-banetunellen, og fargen oppleves som om den stråler. Det er ingen bindemiddel som forstyrrer fargen i al frescoteknikken, og den kraftige grønne og blå fargen, der pigmentmetningen ligger tett opptil hverandre og er malt med loddrette jevne strøk, gir en fin, lysende og kjølig effekt.
Motivet er også lysende; en svært stilisert, forenklet lampe henger over et bord. Et slikt motiv, utført på en offentlig T-banestasjon med en blågrå, stjerneløs himmelhvelving, forteller oss at vi befinner oss i en sekulær og kunnskapsorientert tid. Men tønnehvelvet i stasjonsområdet, den intense blåfargen på veggene, al fresco-teknikken og den lysende fargeeffekten får meg til å tenke på besøket jeg hadde i Scrovegni-kapellet i Padova for noen år siden.(Se bilder fra kapellet her)
Teknikk med historikk
Historisk har freskomalerier ofte blitt brukt i private palasser, eller i forbindelse med utsmykning av kirker og kapeller. I Oslo kjenner vi teknikken kanskje best fra blant annet domkirken, rådhuset eller Emanuel Vigeland-mausoleet. Kapellet i Padova ble utført av Giotto di Bondone i starten på 1300-tallet, på oppdrag av Enrico Scrovegni, en lokal bankmann som ønsket et private kapell i tilknytning til palasset sitt. Giotto har blitt kjent som en overgangsfigur til den tidlige italienske renessansen, og freskene hans i dette kapellet er fulle av dramatiske detaljer som utspiller seg under en vakker stjernehimmel.
I al fresco-teknikken maler man med rene fargepigmenter utblandet i vann på vått og rent underlag. Maleriet er utført på våt puss og stiller store krav til presisjon og jevnt arbeid, da det er vanskelig å rette eventuelle feil. Pigmentene blander seg med vannet og blir kjemisk bundet til kalken.
Men al fresco-teknikken har blitt brukt lenge før Giottos tid, og det finnes mange fine eksempler fra antikken. Teknikken er også dokumentert av Plinius den eldre i ”Historia naturalis”, en bok som ikke ble helt ferdigstilt da forfatteren døde i forbindelse med Vesuvs vulkanutbrudd i år 79.
“Den blå stasjonen”
Et godt freskomaleri kan vare i generasjoner med gode materialer og godt håndtverk, og ifølge Sporveien er materialene på Løren valgt med omhu: Den våtleskede kalken er fra Gotland, der kalksteinen er håndplukket og brent i jordovner lik ovnene man har brukt tradisjonelt i tusen år. Sanden som er brukt er hentet fra høyfjellet på Standal på Sunnmøre.
Løren stasjon, som har fått tilnavnet ”Den blå stasjonen”, ble åpnet i april 2016.
Utøvende kunstner på freskomaleriet er Sverre Wyller, freskomaler/billedkunstner Bent Erik Myrvold, billedhugger Leon Roald og snekkermester Otto Stornes på laget.
Andre kilder:
Sporveien/Ruter
Sunnmørsposten
Konsten, H. W. Janson
A history of art, L. Gowling
The art of the renaissance, Peter og Linda Myrray
Store norske leksikon
Wikipedia