Maxxi Museum i Roma er et nytt arkitektonisk interessant museum. Det ligger litt utenfor bykjernen, en liten trikketur fra Piazza del Popolo og nordover. Dette store museet på 13.500 kvadratmeter har egne samlinger som de forvalter, men museets ambisjon er å ha en eksperimentell og aktuell stemme i samtidsdebatten. De vil fremme unge kunstnere, og museet er stolte av sitt tverrfaglig kulturtilbud som naturlig inneholder kunst, men også utforsker teater, dans, musikk, mote, grafikk, film og reklame.

Tekst og foto: Siri Wolland. Kunsthistoriker og fotograf
På tur for Riksantikvaren. 


Maxxi er særlig stolt av rommene, eller plassen i museet som de mener ønsker folk velkommen, men også involverer og introduserer folk i alle aldre til arkitektur. Det synes jeg de lykkes med, når jeg blir dratt inn i en slags futuristisk mauertue av et museum.

Inne i Maxxi Museum foto: Siri Wolland
Trappehuset inne i Maxxi Museum foto: Siri Wolland

Byggeprosjektet for dette nasjonale senter for samtidskunst og arkitektur i Italia, ble etablert etter en todelt internasjonal konkurranse igangsatt av det Italienske departementet for kulturarv i 1998. Av 273 kandidater ble den britisk-iranske arkitekten Zaha Hadid vinneren av oppdraget med å tegne museet, som sto ferdig i 2010. Og for en nyskapende bygning. Den integrerer det urbane, moderne i volum, kurver, og nivåer, og som utvendig også speiler lyset og bygningene i omgivelsene rundt museet.

maxxi-museum
Det speiles i museumsflater. Maxxi Museum Roma. Foto: Siri Wolland

Funksjonaliteten og belysningen inne er spennende. Akitekten Zaha Hadid har uttalt at «en ny flytende form for romlighet med flere perspektiv og poeng i tillegg til fragmentert geometri, er brukt for å få frem kaotisk flyt av moderne liv ‘. Ja, det kan man si. Trappene og trappeløpet er som et travelt motorveikryss i forstaden av en millionby.

Zaha Hadid (1950 -2016) ble i 2004 den første kvinne som mottok Pritzker-prisen for arkitekter, og hun døde i år 66 år gammel.

Inne i Maxxi Museum foto: Siri Wolland
Utstilling i Maxxi Museum foto: Siri Wolland

Det er flere fotoutstillinger ved museet for tiden, og en av dem heter Extraordinary visions. L’Italia ci guarda (i følge Google translate kan det oversettes med, Italia ser på oss..)
Denne utstillingen minner om interessen vi Norge opplevde i fjor da den norske fotografen Anders Beer Wilses (1865-1949) arbeider gjennom et helt liv ble løftet fram. Wilse var kjent for sin brede dokumentasjon av Norge for vel hundre år siden. Han var Norges fremste landskap og turistfotograf og hans enorme billedarkiv er en gullgruve.

Denne retrospektive utstillingen av fotografier av Italias landskap, industri og utvikling over tid, gir oss et dokumentarisk innblikk i Italias ganske nære historie. Veldig interessant billedmateriell, som viser en bredde i både samfunnet og dokumentarfotografiet som virkemiddel i historiefortellingen.

Fotograf Mimmo Jodice (1934)
Fotograf Mimmo Jodice (1934)

Museet legger seg i selen, når internasjonale forelesere, kritikere og forskere inviterer publikum inn i sin utforsking av de grunnleggende episoder i fotografiets historie og fotografene som har dokumentert Italias historie.

Urs Stahel, leder for utstillinger og industriell fotografering-samlingen av Fondazione MAST Manufattura di Arti, Sperimentazione e Tecnologia i Bologna forklarer hvordan forholdet mellom samfunn og næringsliv har vært dokumentert til nå. Industri har alltid svart på samfunnets krav, og bringer store fordeler, skaper velstand og gjør livet for folk enklere. Men hvordan har dette forholdet blitt gjenfortalt over tid? Det prøver museet å svare på gjennom utstillingen, sier han. Fotografier av fabrikker og industri for eksempel, har bare ganske nylig fått en nyoppdaget verdi og økt status.
Fotoutstillingen er sortert etter tema og utvalgte fotografer viser fram sine arbeider.

Sjangeren dokumentarfotografiet er på ingen måte mer sant enn annen fotografering, selv om det bærer et slags nøytralt løfte om å dokumentere. Dokumentaren er avhengig av øynene som ser, og hvilket ståsted fotografen inntar. Det gjør sjangeren ennå mer interessant i mine øyne.

Fotograf Massimo Vitali (1944) Bildet er fra hans strandserie.
Fotograf Massimo Vitali (1944) Bildet er fra hans strandserie.

Utstilling på Maxxi Museum i Roma
Les mer om Maxxi Museum
Om arkitekten Zaha Hadid