Henrik Placht er en norsk samtidskunstner som stiller ut sine arbeider i Galleri Haaken for tiden. Å se og oppleve samtidskunst kan være utfordrende på mange vis. Mest frustrerende for meg er når bildekunsten blir pakket inn i meningsløse ord. Katalogteksten skal sikkert løfte kunsten og legge til rette for en spennende opplevelse for publikum. Det skjer ikke.
Tekst og foto: Siri Wolland. Kunsthistoriker og fotograf.
Utstillingen Permafrost står fram til 5. februar. Maleriene er abstrakte, fargerike og har en sterk vitalitet i seg. Henrik Placht bruker mange teknikker i sitt uttrykk. Kunstneren prøver å skape balanse mellom kaos og orden gjennom disse energiske bildene virker det som. I informasjonen fra Galleri Haaken står det at Henrik Plachts maleriske univers har blitt villere, sterkere og fullt av lidenskap. Selv skal han til Nord-Korea og snakke om det logiske ved å åpne et kunstakademi i Pyongyang. Jeg forstår at det ulogiske ved å åpne et kunstakademi i Nord-Korea, kan være en grunn god nok til å gjøre det. Som en kontrast.
Så begynner mine innsigelser.
Jeg har et helt konkret forhold til permafrost, utstillingens tittel.
Permafrost er når grunnen er frosset hele året. Det vil si tele som ikke smelter to følgende somre eller mer. Polare og høyereliggende områder har permafrost, i alt ca. 20 prosent av landarealet på Jorden.
Henrik Placht er helt tydelig inspirert av den tyske abstrakte ekspresjonistiske kunstsjangeren, med kunstnere som Martin Klippenberger og Albert Oehlen i spissen. Man prøver å finne fram til et direkte og autentisk uttrykk på lerretet som kan uttrykke kunstnerens indre følelser og underbevissthet. Det er flott. Galleri Haaken nevner norske Olav Chr. Jenssen også som en kilde til inspirasjon. Men denne kontrasten mellom permafrost og fargerik tyskinspirert kunst kommuniserer ikke. Det virker helt konstruert. Bildene må kunne stå for seg selv.
I samme åndedrag brukes begrepet Polar Vortex som kort fortalt er en polarvirvel og et lavtrykksområde som ligger nær jordas to poler. Dette omtales som én av koblingene mellom kunstner Henrik Placht og polfarer Fridtjof Nansen, på et metafysisk plan. Intet mindre. Er dette nødvendige sammenligninger for samtidskunst? Er språklige svulstigheter formålstjenlig?
Ikke nok med det, Galleri Haaken skriver også at Placht artikulerer seg i grenselandet mellom det analoge og digitale språket, i retning av en tilsynelatende fri glitch-estetikk. Glitch er digitale eller analoge feil som oppstår når man ødelegger digitale data eller fysisk manipulerer elektroniske enheter. Disse data-feilene brukes i kunst eller musikk, og er særegent og gjenkjennbart. Jeg ser ikke det i Plachts kunst. Kanskje det er derfor uttrykket fri glitch-estetikk brukes. I tillegg er maleriene inspirert av partikkelfysikk, står det. Javel..
Vår kriserammede verden og globale oppvarming, i tillegg til usikre tider i politikken, er ifølge utstillingsteksten temaer for utstillingen. Ironi er interessant, men det er høyst usikkert om det er meningen her. Jeg håper jeg er gått på limpinnen i så fall.
Dersom man liker abstrakt ekspresjonistisk kunst, er utstillingen verd å se. Styr unna teksten.
Heisann! takk for omtale. Det er veldig synd å lese at betrakteren finner det meningsløst at malerier blir koblet opp mot permafrost, polar vortex og Fridtjof Nansens ekspedisjoner. Et bilde kan faktisk handle om flere ting og ikke bare være vakre selv om de kan være det også….. En ekstra dimesjon er å trekke inn disse elementene som jeg var optatt av under denne produskjonen og ville bare nevne det. Håper du kan heller være åpen for at malerier faktisk noenganger kan handle om ting langt utenfor uten av det skulle være et problem eller gjøre de utilgjengelige og føle deg fremedgjordt…….
Hei Henrik, takk for din reaksjon på omtalen. Vi ser nok litt forskjellig på dette med tekst og bilde. For meg fungerte teksten dårlig i betraktningen av din kunst. Men det er interessant.