Fotoutstillingen på Museet for samtidskunst som undersøker dokumentar og portrett i et hverdagsperspektiv.
Tekst og foto fra utstillingen: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Utstillingen viser fotografier fra forskjellige epoker fra museets samling. Sosialdokumentaren fra 1880-tallet, med søkelys på sosial urettferdighet. Konseptkunsten, den idébaserte kunsten, som kom på slutten av 1960-tallet, og der ideen var viktigere enn den visuelle- eller den håndverksmessige utførelsen. Kunsten skulle være institusjonskritisk, ha politiske eller sosiale ideer, og nye objekter kunne være kunst. Det handlet om hva som kunne være et kunstobjekt og hvilke objekter kunne ha kunstnerisk verdi, og fotografier ble kjøpt inn på museer i større grad. Fotografiet på 1960-tallet fikk også et vendepunkt i utviklingen av dokumentar-sjangeren med blant andre med den svenske fotografen Christer Strömholms bilder og et friere individuelt uttrykk.
I skyggen av postmodernismen og det iscenesatte fotografiet på 1980 tallet, får dokumentaren igjen et oppsving rundt 1990. Finske Esko Männikkö er mest kjent for bilder av enslige finske menns hverdagsliv.
Vi beveger oss fra sosial- og hverdagsdokumentar til iscenesettelser i årene 1990-2000. Det iscenesatte kobles sammen det dokumentariske i Mikkel McAlindens bilder der motiv og uttrykk er innenfor hverdagsdokumentaren, men er iscenesatt.
Hvor sant kan dokumentarfotografiet være, spør museet i utstillingsteksten. Litt gammeldags spørsmål egentlig. Sannheten eier ingen, kan svaret være. Dagens mobilbilder og «snap» setter ny standard og lager ny praksis for portrettet og fotografiet generelt. Et portrett kan selvfølgelig være subjektivt og eller objektivt.
Det subjektive fotografiet bruker en individuell synsvinkel og fortolkning. Det objektive fotografiet søker distanse og saklighet. Det objektive vil være beskrivende til bruk for analyse eller sammenligning. Kanskje med «rutenett» og tilsynelatende vitenskapelig typologier.
Neokonseptuell kunst fra 1990 tok med seg ideene fra 60-70-tallet, og 80-tallets iscenesettelser undersøker identitet. Som fotograf selv i alle disse årene, synes jeg fotografiet som medium har hatt trange vilkår og vært kunstnerisk fremmedgjørende, og fotografiet har vært i en slags søkende lillebror-posisjon i forhold til andre kunstformer.
Blomstringen av billedbruk og tolkning av fotografiet er skjedd det siste ti-året kanskje, også gjennom sosiale medier og utstillingens tittel Snap. Kunnskap om den nære fotohistorien er nyttig, så utstillingen anbefales. Jeg tror de mest interessante diskusjonene ligger framfor oss. Det gleder jeg meg til.