Kunstner og billedhugger Gustav Vigeland (1869-1943) skulle ha visst at skulpturparken han laget for rundt 100 år siden skulle få en slik stor betydning for Oslos og landets befolkning, som rekreasjonsområde og stilikon. Skulpturene i parken som egentlig heter «Vigelandsanlegget i Frognerparken», er symboler og beskriver levd liv og alle faser av livet. Her skal vi kunne kjenne oss igjen alle mann. Det er ganske unikt. Det er også disse skulpturene vi holder fram som en av Oslos største turistattraksjoner.
Tekst og foto: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Det var slik at Gustav Vigeland dominerte i norsk kunsthistorie i første halvdel av 1900-tallet. I 1921 undertegnet han en avtale med Oslo kommune om at det skulle bygges et atelier til ham, slik at han kunne fullføre skulpturparkplanene og særlig fonteneskulpturen. Her skulle han også få leve og bo mens han fullførte sitt hovedverk. Etter sin død skulle kunsten tilfalle Oslo kommune, og huset skulle bli museum. En ganske uvanlig avtale vil jeg si.
Treet er et symbol på livet, og livets fornyelse og kretsløp. Mennesket skildres fra spebarn til olding, og motivene er realistiske og symbolske, fra forskjellige faser av livet. Kanskje ble Vigeland inspirert av samtidige Edvard Munch og hans livsfrise? Påvirket av franske August Rodins realisme og erotikk var han en tid, men Vigeland forandret stilen til massivitet, tyngde og svulmende avrundete former, slik vi ser i skulpturgruppene i kolossalformat i Frognerparken. Iddefjord-granitten egnet seg til dette uttrykket. Skiftende tendenser i samtidens figurative skulptur endret seg, og Vigeland ble ikke nyskapende formalt sett og han dannet ingen skole, men fortsatt fascinerer kunsten i parken.
Ca 200 skulpturer er plassert i dette store parklandskapet. 17 meter høye Monolitten, fonteneskulpturen med seks menn som bærer en skål med sildrende vann, og hovedportalen i smijern, i samme akse, er et imponerende og praktfullt syn. De fleste skulpturene sto ferdig i 1950, men den siste skulpturen kom på plass i 2002. Parken er blitt til gjennom mange år, med mange involverte, fra steinhuggere til byråkrater, men det unike er at det er én kunstners verk. Parken har et geometrisk grunnplan som bygger på barokkens parkanlegg. En korsform oppstår ved tverraksen gjennom fontenen. Dette skal kunne fremme vandringens sakrale karakter, står det å lese. Her kan man i hvert fall nyte flotte gigantiske trær, grønne plener og nydelige rosebed.
Alt dette kan vi tenke på, på turen gjennom parken i dette deilige vårværet! Her koser unge og gamle seg, med sine bikkjer og barnevogner. Og det er fullt av turister. Kunst og kultur i praksis.
