Tekst og foto fra utstillingen: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf. 

 

Kunstnerne Rus Mesic og Julio da Silva.

Dette er to ganske ulike kunstnere som har samarbeidet før og de er begge lærere på DTK kunstfagskole i Bærum. De har ulike kunststrategier, der Julio da Silva i hovedsak tegner og maler og Rus Mesic er konseptkunstner. Men at kunstnerne bruker ulike materialer og teknikker er bra og gjør at utstillingen blir mer interessant.

 

Da Silva jobber nitidig med strek og form i uendelige mønstre og labyrinter, og som har ett uttrykk på litt avstand, og som endrer karakter jo nærmere du betrakter kunstverket. Han har plassert tre plater på gulvet med rustikke rammer som bryter med forventningen om at kunst skal henge på veggen. En fin effekt. De runde bildene har islett av østens mystikk over seg, der strekene bukter seg over hverandre på leting etter en kontakt. Figurene ligner kanskje på mennesker ved nærmere ettersyn. Da Silva bruker ofte oljestifter i sin kunst.

Julio da Silva, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.
Julio da Silva, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.
Julio da Silva, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.
Julio da Silva, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.
Julio da Silva, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.
Julio da Silva, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.

Rus Mesic` installasjon av en seng uten ramme møter deg først i entréen. Her må man ikke snuble! Mesic kunst er ganske humoristisk synes jeg. Man kan ikke sove godt i en seng uten bunn. Særlig når det ene sengebenet også ligger litt bortenfor. Da må man rett og slett tenke på noe annet, om natten.. Kanskje på mer viktig ting?

 

Repetisjonen av sammenbrettede sokker på veggen, moret meg en smule fordi det fikk meg til å tenke på «sokkemonsteret» som vel de fleste opplever å ha i vaskemaskinen, når man alltid mangler én sokk. Men nå også som kunst! Mesic tar det uventede inn i en ny ramme. Det er konseptkunstens vesen. Ikke alltid lett å forholde seg til, men kunst skal også kunne være utfordrende. Les mer om konsept-kunst litt lenger ned i denne artikkelen.

Rus Mesic, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.
Rus Mesic, fra utstillingen Confessions, på Galleri DC-3. Foto fra utstillingen: Siri Wolland.

 

 

Utstillingens navn Confessions, sier kanskje noe om kunstnernes bekjennelser. Hva det skulle være må man kanskje fundere litt over, etter et besøk. To fine fyrer i hvert fall.
Galleri DC-3 holder til i Kulturgaten på Gamle Fornebu.

Kort om Konseptkunst
Konseptkunst er en kunstretning som utviklet seg i Europa og USA på slutten av 1960 tallet særlig. Ofte tenker man på kunst som en visuell opplevelse, men kunst er også en intellektuell opplevelse, der selve idéen eller konseptet bak kunstverket blir vektlagt. Idéen er dermed viktigere enn den håndverksmessige eller visuelle utførelsen.

Man kan godt si at arbeidene til Marcel Duchamp fra første halvdel av 1900-tallet, var en forløper. Han satte som kjent et toalett på veggen for å utfordre kunstbegrepet. Duchamps bruk av «readymades» og hans sterke meninger om kunst har nok vært til stor inspirasjon for mange kunstnere.

Konseptkunsten var en radikal bevegelse som kritiserte den tradisjonelle kunsten, og som framførte sterke politiske meninger om sosiale forhold, feministiske spørsmål eller den amerikanske krigføringen i Vietnam for eksempel. Den konseptuelle kunsten stilte også spørsmål ved kunstens vesen og kunne være institusjonskritisk. Konseptualismen har også blitt kalt «den språklige vending i kunsten», fordi tekst og tekstbaserte uttrykksformer ofte ble brukt. Konseptkunsten er viktig for mange samtidskunstnere, og man kan si at det meste av det som kalles samtidskunst har et konseptuelt utgangspunkt. Det er interessant å se på hvordan samtidskunstnere utforsker dette begrepet i dag.

Den norske konseptkunsten ble et viktig brudd i norsk kunsthistorie. Retningen gjorde bruk av foto, video og «readymades», som for mange var nye medier i kunsten. At flere av kunstnerne endte opp som professorer på kunstakademiene endret kunstutdannelsen til en mer idé- og prosessbasert pedagogikk. Kunstfeltet er utvidet og konseptkunstens kanon revideres stadig.

Hvordan skal man som betrakter oppleve denne typen kunst? Det er nok det vanskeligste å gi en forklaring på. Bruk fantasien, og bruk magefølelsen, sa en kunstner til meg en gang. Noen ganger er konseptkunst åpenbar, men den kan også være ganske intern og utilgjengelig. Da får man forhåpentligvis en liten oppklarende tekst å lese fra galleriet. Sannsynligvis må intuisjonen din få råde.