Dag Alveng – Tid som står stille
Henie Onstad Kunstsenter
09.02-06.05 2018
Tekst og foto fra utstillingen: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Fotograf Dag Alveng har hatt mange prosjekter, og godt er det for opplevelsen av denne utstillingen.
Henie Onstad Kunstsenter har samlet fotografier fra hele hans karriere, fra 1979 og fram til i dag. Alvengs prosjekt Asylum (1979-1982) fra tiden han jobbet på en psykiatrisk institusjon, er en interessant dokumentarisk samling av bilder. De er som stilleben fra ukjent sted. Jeg synes han er best i sin dokumentariske tilnærming, selv om jeg ikke nødvendigvis liker bildene. Det høres ut som en selvmotsigelse, men i serien «Vegger» fra 1979 for eksempel, er konseptet fornøyelig, rent av humoristisk, men bildene er jo ikke spesielt interessante. Utstillingen om vegger er, nettopp som tittelen sier, vegger i én-til én målestokk, og bildene skapte forargelse og førte til dårlige kritikker i fotomiljøet. Konseptkunst og fotografi var ikke et etablert fenomen ennå. Dette var Alvengs første utstilling, og han ble sikkert litt nedstemt etter den negative reaksjonen. Men idéen hans står i dag som et fint eksempel på utviklingen av en kunstform. Samme gjelder for serien om hesten som skulle dø. Bildene er interessante, men ikke akkurat fine.
I 1980 startet Alveng en serie med to og to bilder sammen. I mange av disse bildene har det vært en prosess imellom dem, som i en før og etter-virkning. En vedkubbe i det ene bildet og asken fra den brente vedkubben i det andre bilde. Videre har serien fra Alvengs venn og kollega som døde, en interessant idé og gjennomføring. Alveng fotograferte vennes atelier, før det ble ryddet etter dødsfallet. Et slags siste levende øyeblikk, etter en død.
Enkeltbilder som Cafébord fra 1993, Bjørk fra 2014 og Nordveggen fra 2009, er romantiske og spiller på en slags følelse av at akkurat her skulle jeg likt å være.
Romantikk finnes ikke i serien I love this time of year fra 2004-2006. Alveng tar flere eksponeringer av et motiv og danderer dem i et kaleidoskopisk motiv, noe som er mindre heldig, synes jeg, selv om jeg forstår at han undersøker fotografiets mange muligheter og uttrykksformer.
Jeg er heller ikke så begeistret for serien om Sommerlys, bortsett fra bildet Selvskudd (med hilsen til Jim) som jeg synes er artig. Bildene har stor detaljrikdom og sommerlyset vil alltid appellere til lengsel etter sommer for frosne sjeler. Men disse overeksponerte bildene blir for intetsigende for meg. Her vil man kunne sammenligne bildene med fotokunsten på 80-tallet og drøfte dem i et modernistisk og postmodernistisk-perspektiv, men det er kanskje for spesielt interesserte.
Bildeserien om Sjakk og Racing om motorcross griper meg heller ikke, selv om det gjøres en sammenligning med Caspar David Friedrichs kunst fra begynnelsen av 1800-tallet, og det faktum at storformatkameraet kommer til sin rett.
Dag Alvengs mange fotografiske serier og lange karriere er mer eller mindre interessant enkeltvis, men veldig bra som et hele, der betrakteren kan følge fotografiet og fotografens utvikling. Og tiden har slett ikke stått stille..
En utstilling jeg gjerne anbefaler.
