Tekst og foto Siri Wolland, kunsthistoriker, journalist og fotograf.
(Kan legge til at jeg har jobbet ti år hos Riksantikvaren og har en forkjærlighet til kulturminner.)

Alle liker gode historier. Særlig hvis noen forteller historiene. Kulturminnehistorier ligger bare og venter på å bli fortalt, så jeg sa til mine barn, mann og svigerbarn at nå drar vi til Vestland (gamle Sogn og Fjordane) på den litt langsomme måten, med bil. Så skal jeg fortelle dere alle historiene jeg kan finne om sentrale, utvalgte kulturminner på veien.

Som sagt så gjort.
Trykk på de små bildene for å lese bildetekster og se dem større, hvis du vil.

Hammer gård

Lillehammer er første stopp og er både en by og kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet fylke og ligger i nordenden av Mjøsa. I riktig gamle dager møttes to viktige ferdelsårer her nemlig hovedveien til Trondheim, og veien opp fra fergestedet. Markedsplassen, tingstedet, eksersisplassen og kirka lå i byen, men helt siden Jernalderen (dvs fra 500 f.kr til 1050 e.kr.) har det bodd folk i dette området. Markedet ved Hammer gård er nevnt i Håkon Håkonssons saga og i 1390 fortelles det at det ble holdt ting i «Lithle Hamars kirku garde». Lille Hammer, i motsetning til større «Hamar», som lå og fortsatt ligger noen mil unna.

Hammer gård har lange tradisjoner i å ta imot ferdafolk. Birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka tok trolig kongesønnen Håkon hit i jula 1205, før de la i veg på ski over fjellet til Rena og Østerdalen, for å redde både gutten og kongerekka. Kanskje har du lest om Birkebeinernes ferd, sett filmen, eller kanskje har du slitt deg over fjellet i Birkebeinerrennet. Hammer gård på Lillehammer har senere vært skolestue, fattighus, bolighus, og fra 1927 hadde malerisamlingen til forretningsmannen Einar Lunde tilholdssted her. Nå huser gården kunsthåndverkere. Dette er et sentralt historisk punkt i byen, vil jeg si.

Mat må man ha, og ved Otta svingte vi av mot Vågå og Lom i Gudbrandsdalen. Vi kunne ha latt oss inspirere av kortreist mat ved en av kokken Arne Brimis spisesteder, men av tidsmessige årsaker stoppet vi ved Bakeriet i Lom. Herlige Lom som holder seg trofast til den lafta byggeskikken. Hele bygda er i lafta tømmer. (Vel, nesten hele bygda.) Lom har dessuten to stavkirker. Lom stavkyrkje er en av de største stavkirkene vi har i Norge, og ble bygd 1158, mens Garmo stavkyrkje ble bygd tidlig på 1200-tallet, og ble flyttet til Maihaugen i 1921. Sju av Norges ti høyeste fjell ligger i Lom, deriblant den aller høyeste, Galdhøpiggen (2469 moh). Vi drar til fjells!

På Norges tak! Jotunheimen er magisk! Ungene (de er jo voksne, men ungene mine er de likevel..) frydet seg. Med barnslig glede stoppet vi ved alle utkikkspunktene, for å puste inn fjelluften og beundre landskapet.

Langs smale snirklete veier i langsom fart kom vi oss ned til Skjolden, ved Lustrafjordens fjordbotn. Den kjente britisk-østeriske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) kom til Skjolden mange år på rad for å tenke ut sine arbeider i logikk, matematikk, filosofi og alt annet han tenkte på, langt der oppe i fjellskrenten. Han fikk bygge en hytte i 1914 oppe på en fjellhylle, som ble kalt Lille Østerrike. Ildsjeler har i dag skaffet penger til å bygge opp igjen hytta på samme fjellskrent og tilreisende kan besøke stedet.
Lustrafjorden er omringet av bratte fjell som stuper ned i vannet. Fjorden er en fjordarm av Sognefjorden, og vi skal følge den til Sogndal og ta av videre mot Fjærland, bygda innerst i Fjærlandsfjorden. Her ligger også Jostedalsbreen! Vannet i fjorden er så kaldt at fargen er spesielt grønn. Blir ikke akkurat fristet til å bade, men kajakkpadling er gøy. Yngstemann i gruppa fikk et ublidt møte med en bølge og trillet rundt, og havnet uti vannet! Han holdt seg fast i kajakken og vi fikk fraktet ham til land, tømte kajakken og så padlet vi hjem. Litt spenning der altså.

Bygda Solvorn er idyllisk. Fergen over til Urnes stavkyrkje går her. Urnes stavkyrkje er den eldste og den mest dekorerte av de 28 stavkirkene som står igjen i Norge. Kirka står på UNESCOs verdensarvliste.

Kirker ble gjerne bygd oppå et annet kirkested og rester av forrige kirkebygg. Dette er den fjerde kirka på denne plassen. Den første ble bygd ca 950. Nåværende kirke er datert 1130. Hardt vær, brann, jord og vann tæret på kirkebyggene, men da de startet å bygge oppå stein som i en grunnmur, holdt byggene lenger. Ja tusen år omtrent. Rike portaler med ornamenter og utskjæringer, drager, fantasi-løver, jesus-skikkelser, høye tårn og tjærelukta som river i nesen, er en fryd besøkende. Dette er fantastisk kulturarv, og for noen spennende historier! Og turen går videre!

Lærdalsøyri var det største tettstedet i Sogn og fjordane på 1800-tallet. Helt fra 1500-tallet var det stor markedsaktivitet her og håndverkere og handelsfolk fra øst og vest kunne drive med sitt. Militærleir var det også på 1800-tallet og nøye eksersis ble foretatt på Eksersisplassen må vite, før turisme ble en naturlig industri og virksomhet etter hvert. De første dampskipsrutene i Norge ble satt opp mellom Bergen og Lærdalsøyri og i 1858 ble den første «stamlina» for telegrafen Oslo-Bergen satt opp i Lærdalsøyri. 161 bygninger er freda i området.

Det er en morsom historie om rettsaken om skitlukta, som du kan lese på allkunne.no

Kort fortalt var det så sterk skitlukt i Lærdalsøyri at det kom mange klager fra tilreisende og andre. Hygiene var ikke akkurat vanlig og både folk og dyr gjorde sitt fornødne uorganisert og overalt, ja grisebingen var i stua og utedo fantes ikke. Det sies at til og med sopelimen var ukjent.

I 1823 kom det til rettsak og styresmaktene gikk til bøndene og krevde at det ble skikk på husmennene og husdyrholdet. Husmennene var uenige og mente de ikke hadde gjort noe galt. Det endte med et forlik, men folk måtte rydde opp i etterlatenskapene sine. Det må sies at småkårsfolk levde i stor fattigdom på den tiden. En tobarnsmor fikk «husrom» på en fjøslem og en omstreiferfamilie bodde på loftet i det som blir kalt Fanteloftet enn i dag.

Kongeveien går rett utenfor Lærdalsøyri, og er en lang veistrekning mellom øst og vest. Her fikk Kongens karjol også plass i gamledager. Ellers var dette hovedveien for postvesenet på 1600-tallet. Veibygging er ingeniørskap av høy klasse, veldig morsomt og overraskende lesning. Les mer om Kongeveien over Filefjell her:

Man kan gå kortere eller lengre strekninger på Kongevegen, og Vindhellavegen til Borgund stavkyrkje anbefales spesielt. Ikke veldig langt å gå, og særdeles flott! Etter Gulatingslova fra omkring 950, var kravet at rideveien skulle være rydda og være et spyds bredde. Veien ble stadig forbedret, og i 1843 ble det bygd gråsteinsmurer, støpejernsstolper i rekkeverket og vakre svinger på strekningen.

Og når man kommer fram kan man se så staslig Borgund stavkyrkje er! Det er Fortidsminneforeningen som eier og vedlikeholder den og de gjør en god jobb. Flinke folk, guider og ildsjeler jobber der og tar vare på kirka og alle historiene.

Stavkirka er bygd omkring 1180. Drakehoder, tårn og svalganger gir kirka det særegne preget. Det er runeskrifter på veggene og en sier; Tor var her.. Det var sikkert lange gudstjenester. Like bak kirka lå sannsynligvis det gamle gudehovet i bygda. Det gamle steinalteret kan ha blitt flyttet fra denne offerplassen. Etter reformasjonen i 1537 endra gudstjenesten form og innhold. (Norge var katolsk og ble protestantisk da.) Prekestolen ble satt inn ca 1550 og står der fremdeles, og altertavlen er fra 1654.

Mette av inntrykk og opplevelser gikk ferden videre hjem. Jeg tror ungdommene i reisefølget har fått noe å tenke på. Vår spennende kulturarv, historiene, bygningene, landskapet og intense dager i fellesskap, gir nytte og glede!