Av Siri Wolland, kunsthistoriker, blogger, journalist og fotograf.

Munchmuseet har åpnet sine dører. Eller bare Munch som museet faktisk heter.
Og jammen har museet holdt godt på oppmerksomheten gjennom denne lange byggeperioden fra start til slutt. Først bestemmelsen og byggingen av det omstridte museumsbygget av arkitektene Estudio Herreros i Madrid, som mange mente hadde fått lumbago der det sto med knekken sin. Det fantes dessuten et likt bygg i Spania og hva mente man egentlig med denne grå fasaden? Og det er ikke en likegyldig plassering av bygget i vannkanten i Bjørvika heller! Temperaturen på diskusjonene har holdt seg overraskende varm, og museumsbygget på Tøyen har vi allerede glemt.

Uansett hva man måtte mene om arkitekturen, må man kunne enes om at dette er fantastiske rom for Edvard Munchs kunst. Det er herlig å være på denne pre-museums-åpningen og få lov til å se kjente og kjære verk igjen, men også få se alle bildene jeg ikke har sett før. Mer enn 26.000 verk finnes på museet. Et formidabelt kunstnerskap og produksjon som ruver i kunstverden. Jeg vet ikke om alle riktig forstår hvor viktig Edvard Munch er for vår kunsthistorie og kulturarv, nasjonalt og internasjonalt. Nå har kunstnerskapet fått bedre plass til å boltre seg. Kuratorisk er maleriene inndelt i spennende og gode temaer, og noen av salene skal kunne endres og bringe inn nye og andre samtidskunstnere som kan knyttes til Munch.

Britiske Tracey Emin (1963) har fått æren å stille ut sine arbeider sammen med Munch under åpningen, som for å gi et frampek på relevans og nye muligheter til å se Munchs kunstnerkskap. Nye perspektiver er viktig for å holde på oppmerksomheten. Og dette grepet og denne sameksistensen mellom Munch og Emin er magisk!

Tracey Emin er en spennende og eksplosiv kunstner. Hun er kjent for selvbiografisk og «confessional» kunst. Hun har levd hardt og opplevd mange vanskelige ting i livet som kunsten hennes baserer seg på. Hun arbeider med mange kunstformer og plattformer, som tegning, maleri, film, fotografi, tekst og broderi. Og spesielt fascinerende er historien om sengen fra 1998, verket «My Bed» som er stilt ut på Munch, ble ikke godt mottatt av kritikere, men fikk stor innflytelse på samtidskunsten. Også «The Tent», eller «Everyone I have ever slept with», fra 1995 som har alle navnene på sengepartnerne brodert inn teltveggene er blitt ikonisk. Tracey Emin har siden 80-tallet vært en markant person, en «enfant terrible» i britisk kunstmiljø og raskt ble hun plukket opp av Charlie Saatchi. Nå er hun etter hvert blitt en etablert kunstner, men har likevel beholdt intensiteten hun ble kjent for. Skulpturen hennes «Mother» blir satt opp utenfor museet til neste år. Forhåpentligvis.

Munch treffer alle, og jeg gleder meg til fortsettelsen! Gratulerer, særlig til museet og Oslo kommune!