Natur i kunsten – kunst i naturen

Stillbilde fra kunstvideoen “Eana – Land” av Hilde Skancke Pedersen. Fotograf: Andreas Ausland.

Tekst og foto Siri Wolland, kunsthistoriker, journalist og fotograf.

Det omskiftelige været er fascinerende i Finnmark. Årstidenes ubønnhørlige endringer er påkjenninger for mennesker og dyr. Nord for polarsirkelen innebærer kalde temperaturer, sterke vinder, langvarige stormer, men også høy himmel, strålende sol og midtnattsol på sommerstid. Årstidene så inderlig gode og samtidig så vanskelige. Lyset er fantastisk, men også mørketida er vakker. Lyset preger menneskene. I tillegg kommer fargene, fantasiene, historiene, viddene og det store landskapet, og storhavet mot nord. En søring på besøk blir også beveget av inntrykkene, opplevelsen av naturen. Hva betyr vel ikke naturen da for en kunstner som har alt dette til hverdags, i sitt dna?

Vi er på tur for å lage reportasje om kunst og kulturreiser i nord, sammen med Feelgood bokasin og nordnorsk reiseliv. Vi skal se kunst og møte kunstnere i noen korte, intense høstdager, for å gi et innblikk i nordområdenes samtidskunst. Jeg er nysgjerrig på hvor hvordan vær, vind og Finnmarks mange særegenheter som preger kunsten.

Det er jo logisk at alle som bor og lever i sterk, dramatisk natur og væromskiftninger, blir påvirket av livet man lever på grunn av det. Men hvordan arter det seg? Kunstnere vet å bruke de nære ting, både indre og ytre materiale i kunsten. Kunstnerens egne tanker og erfaringer, men naturens materialer er viktig i kunsten. Jeg kan ikke si med sikkerhet, eller med forskning i ryggen, at det er forskjell på samisk og annen kunst fra området! Slik jeg oppfatter det, er det individuelle kunstneriske tilnærminger til kunsten, men det er den samiske kulturarven, levemåten, historien, næringen, i tett symbiose med naturen, som påvirker all kunst herfra. Om en kunstner personlig har samiske røtter er en annen sak.

Hvordan kunsten er preget av vær, vind, naturens materialer, komposisjon, motiver og tema fra nordkalotten viser jeg et lite utvalg av her.

Samisk senter for samtidskunst i Karasjok hadde i høst en utstilling av Inghild Karlsen (1952–) som er en sentral nålevende nordnorsk kunstner. Utstillingen het Mearas, som betyr på- eller i havet.

Trykk på bildene for å se dem større.

Inghild Karlsen, Isen smelter på Svalbard, 2017.

I inngangspartiet står et flott verk av Aslaug Juliussen, Hornspinne, 2006. Verket eller skulpturen gir assosiasjoner til et kravlende dyr med ben av horn, og effekten av lange skygger gir en krypende følelse.

Aslaug Juliussen, Skulptur. Hornspinne. (Coarvebanus) 2006. detalj.

Hilde Skancke Pedersens verk «Luottat – Spor» har fått en sentral plass i Sametingets Plenumsal. Verket har to sider, på innsiden og utsiden av salen. Kunstneren sier selv til KORO: “Jeg er influert av oppveksten og livet i randsonen. Jeg interesserer meg for de mentale og fysiske spor mennesker etterlater seg, og for livstegn og overlevelse i karrige egner og i pressede kulturer.

Hilde S. Pedersen, Spor (Luottat), 1998.

Motivene er av arkeologiske spor fra samiske bo- og gravplasser som samekulturen har etterlatt seg i form av hustufter og labyrinter, men tolkningene av verket er mange. Den sterke blåfargen er fra den samiske kofta sier kunstneren og kanskje litt fra himmelen før blåtimen, spør betrakteren?

Vi besøker Hilde Skancke Pedersen i atelieret i Kautokeino. Kunstneren viser oss et verk på syv og en halv meter i tekstil som ligger utover arbeidsbordet og skal forestille et fjell. Bassi várri, betyr hellig fjell på norsk. Kunstneren Hilde Skancke Pedersen har limt sammen gamle tøybiter slik at det tar formen som et fjell. Lag på lag i alle grå-sjateringer. Hilde gjenbruker alle slags materialer i sin kunst, og motivene er ofte landskap. Sin egen kropp bruker hun, som et helt eget landskap.

I Sametinget henger også verket av Outi Pieskis, Spirit of the Valley. V-formen er hentet fra sjalet som brukes av kvinner til kofta.

Outi Pieski, Spirit of the Valley (Leagi vuoigŋa).

I et av møterommene henger Aslaug Juliussens verk Metamorfose.

Aslaug Juliussen, Metamorfose. Sametinget

Nasjonalmuseet kjøpte Máret Ánne Saras verk; Pile o´ Sápmi Supreme (2017) og tok det med tilbake til Kautokeino for visning i perioden før museet åpner. Verket består av 400 reinsdyrhoder med skuddhull, satt sammen som i et teppe, eller et flagg. Máret Ánne Sara har skapt verket i protest mot norsk reindrifts- og arealpolitikk i Sápmi.

Sølvsmeden Regine Juhls har en spennende historie å fortelle fra da hun var barn og flykning fra Øst-Preussen (nå Polen) til Vest Tyskland under 2.verdenskrig. Da hun ble 18 år og hadde lest Viktoria av Hamsun og Kon Tiki av Thor Heyerdal, ville hun til Norge. Regine kom seg møysommelig til Finnmark og videre til Alta med fiskebåt i 1958. Hun fikk jobb i Kautokeino hos en samisk familie. Her traff hun danske Frank Juhls og de to skapte sin kunst og levevei av sølvsmedkunst. Nå er Regine 80-årene og har en mosaikkvegg hun arbeider med. Her er en liten detalj.

Fra Regine Juhls mosaikkvegg. Her er slangen i paradiset.

Margrethe Pettersen, Milepæl. Alta Museum. Her er frostrosa å se i kunsten.
Annelise Josefsen, Favntak, 1996. Alta museum. Materialer som tre og stein formes i favntak.

På vår vei så vi ikke mange dyr, bare noen enslige reinsdyr langs veikanten. Men det er bjørn her. Johnny Trasti som er kokk og isskulptør har sammen med hundekjøreren Trine Lyrek etablert en opplevelsesbedrift. Hos Trasti og Trine AS kan man bo og spise godt og dra på eventyr på vidda med hundespann. Det var her vi spiser bjørnekjøtt for første og sannsynligvis siste gang. Det var nemlig slik at en bjørn i området hadde blitt litt nærgående, så den måtte felles. Dermed lages det matkunst av det naturen har å by på. Bjørnekjøttet ble servert med et smil, så vi ante ugler i mosen. Bjørnekjøtt smaker ikke godt uansett. Man kan heller si det smaker spesielt. Så da har vi prøvd det. Veldig moro.

Brukskunst fikk vi oppleve hos Sven Engholm. Skåningen er mester i hundekjøring og driver Engholm Husky Design Lodge i Karasjok. Han lager alle møbler, lamper, kjøkkenredskaper, absolutt alt i husene, av naturens materialer. Tannpirkerholderen er av et kjøttbein hundene har gnagd på, eggeglassene er av horn og lampa er av skinn.

Hvert måltid på turen smakte fortreffelig.
Vi stakk innom kroen Biepmu, der fikk vi servert dagens lapskaus som smakte himmelsk!

Nordlyskatedralen er et monumentalbygg i Alta. Kolbjørn Jensen fra LINK arkitektkontor i Stavanger har tegnet kirken, og nordlyset er en av inspirasjonskildene. Danske Peter Brandes står for utsmykningen i kirken, og kunsten preges av lyset.