Av kunsthistoriker Siri Wolland
Det er ganske sjeldent at en kunstner blir betydningsfull i alle kategorier, men Gerhard Munthe ble en foregangsmann for denne uvanlige kombinasjonen.
Gerhard Munthe ble først kjent som billedkunstner, men den mest originale og betydelige innsats gjorde han innenfor design og kunsthåndverk, og da særlig innen interiør.
Munthe ble født inn i en kunstnerisk familie, og han ble tidlig interessert i kunst. Han studerte ved Kunstakademiet i Oslo og videre i Paris og München. Han gjorde seg kjent med ulike kunstneriske stilarter og teknikker, og denne brede kunnskapen om kunst skulle senere være avgjørende for hans innovative tilnærming til kunsthåndverk.
Gerhard Munthe hadde tenkt å bli lege som sin far. Men faren foreslo at han burde prøve ut sitt kunstnerkall. Gerhard kalte det senere et “innfall” fra farens side, fordi kunstnerevnene ikke var så innlysende, men han viste noen tegninger til landskapsmaleren J. F. Eckersberg, som drev malerskole i Christiania. De tre måneders undervisning han fikk hos Eckersberg våren 1870 fikk mye å si for Munthe og skolen hadde flere kjente elever, bl.a. Eilif Peterssen, mens andre kom innom av og til, som Frits Thaulow. Disse to kunstnerne ble senere Munthes nære venner. Munthe mente også å ha hatt stor nytte av billedhuggeren Julius Middelthuns tegneundervisning på Den kgl. Tegneskole.
Gerhard Munthe var med på den såkalte Fleskum-sommeren 1886, sammen med fem andre malere; Christian Skredsvig, Eilif Petersen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold, som alle hadde noen viktige år sammen i München. Munthe giftet seg med Sigrun Sandberg og slo seg ned i Sandvika i Bærum. 1888 drog han til Eggedal og malte bl.a. sitt monumentale maleri «Aften i Eggedal». Velkomponert er også Bondehaven (1889). Selv sa han, etter at hans høstutstillingsbilde Blåveis fra 1891 var blitt gjenstand for en kritisk avisomtale, at han i de senere år hadde strebet mot det mer intime i gjengivelsen av landskapet.
Munthe ble anerkjent for sitt arbeid innen kunsthåndverk og dekorativ kunst. Han ble en representant for nasjonalromantikken i Norge, og hans design preget mange hjem og offentlige bygninger. Han kombinerte inspirasjon fra norsk folklore og natur med moderne formspråk, og skapte unike møbler, tekstiler, keramikk og smykker som balanserte tradisjon og nyskapning.
Ifølge det han selv har opplyst, begynte han å interessere seg for ornamentikk under en sykdomsperiode i 1890. Så skrev han et par avisartikler om sin interesse for gammel bondekunst, og våren 1891 tegnet han noen mønstre som han fikk utstilt på Landsutstillingen. Kona hans hadde i tillegg fattet interesse for veving, og vevde sitt første teppe under et opphold i Hardanger i 1891. Og veve-mønster ble en av Munthes kunstuttrykk. Våren 1892 drog Munthe på en kort tur til Antwerpen og Paris, der han besøker Salongene, en del museer og steder som hadde bilder av franske Puvis de Chavannes. Noe inngående studium kan det likevel ikke ha blitt tid til. Norges kunstnerleksikon forteller at etter et sommeropphold i Numedal kom han tilbake til Kristiania i 1892 og der fikk han se en utstilling av dansken J.F. Willumsens Gauguin-inspirerte bilder.
På Høstutstillingen samme år fikk han se verk i en slags japansk-påvirket stil og uttrykk, som han ikke ble særlig begeistret over. Kanskje var det da noe våknet hos ham, som en trang til å fremstille temaer som naturalismen ikke kunne beskrive tematisk. Ved å fjerne perspektivet og fremstille rene fargeflater med myke konturer og med border eller rammer, som også kunne ha et mer kantet preg, skapte han en kunstform som han mente skulle forholde seg til naturalismen som poesi til prosa, og som skulle være i slekt med arkitekturens og musikkens formspråk. Fargene skulle kunne knyttes til spesielle sinnsstemninger basert på kunstnerens egne følelser, og dermed ble fargebruk også et symbolistisk trekk. Munthe mente denne følelsen kunne knyttes til det han oppfattet som spesielt norsk, og han ville bruke elementer fra eldre tradisjoner på dette området, spesielt bonderokokkoens spesielt friske fargesyn. Han syntes kanskje at den fantasiløse norske dragestilen var et like uinteressant som den internasjonale og rotløse Art Nouveau. I løpet av høsten og vinteren 1892 ble nemlig resultatet av dette en serie på 11 store dekorative akvareller. Alle motiver var veldig fantasifulle, og antydet en forbindelse til de skremmende og uhyggelige sider ved tilværelsen. De kan i tillegg ha tilknytning til litterære kilder av ulik art.
Munthe startet arbeidet med Snorre Sturlason Kongesagaer i samarbeid med E. Werenskiold og andre kunstnere i 1896. Han tegnet omslaget, valgte ut papir og typer og utformet den dekorative strekstil i vignetter og border som binder boken sammen til et helstøpt verk. Personlig synes jeg dette er det mest spennende arbeidet fra Munthe.
Gerhard Munthes største innsats som illustratør og designer var arbeidet med dette store verket av Snorre-utgaven som utkom i 1899. Mange av Munthes vignetter til Snorre ble utgangspunkt for arbeider innenfor billedvev, sølv, treskjæring og porselen. Porsgrund Porselænsfabrik brukte flere av vignettene på platter og vaser, og gullsmedfirmaene J. Tostrup og David Andersen laget smykker med Snorre-motiver. Munthe dekorerte dessuten den norske salen under biennalen i Venezia i 1907 med blant annet utskårede motiver i tre fra Snorre.
Denne praktutgaven kan sies å være først og fremst Munthes verk, til tross for at Werenskiold ble spurt først av forleggeren og han leverte de beste tekstillustrasjonene. Munthes stil blir vurdert som poetisk, kompakt og rytmisk. Munthe prøver å vekke leserens fantasi og vil ikke rekonstruere historiske hendelser eller å knytte figurene med egen samtid.
Gerhard Munthe skrev en rekke artikler og refleksjoner av kunstfilosofisk karakter. Den viktigste av dem, «Farver og Former», var opprinnelig utformet som tre brev til Andreas Aubert 1895–96. Munthe holdt fast på sitt grunnsyn og utgangspunkt, men hans nasjonale syn var nyansert. I et brev fra 1909 nevner Munthe; “min faste Tro paa at vi alle kræver et nationalt Moment i alslags Kunst”, men i et annet brev fra 1910 sier han at “Jeg er jo slet ikke selv nogen ultra National slig som sikkert mange tror, fordi jeg har søgt en egen Form for specielt nordisk-mythiske Motiver”. De viktigste teoretiske artikler er samlet i Minder og Meninger, Kristiania 1919.
Gerhard Munthes liv og arbeid representerer en intens periode innen norsk kunsthåndverk. Hans evne til å kombinere tradisjonelle norske motiver med moderne estetikk gjorde ham til en foregangsmann innen nasjonalromantikken og jugendstilen i Norge. Hans innflytelse kan fortsatt sees i dag, og hans kunst lever videre i form av vakre kunstverk og design som beriker vårt kulturelle landskap.
…
Kilder, inspirasjon og parafraser fra:
https://nkl.snl.no/Gerhard_Munthe_-_1
Norsk Malerkunst, J.W Cappelens forlag a.s. 1981, Jan Askeland
www.snl.no
www.wikipedia.com
Norges kunsthistorie, Gyldendal Norsk Forlag, 1977. Leif Østby.
Denne artikkelen er publisert i kunst og kulturmagasinet FEELGOOD #50 2023.
Foto: Nasjonalmuseet.
