Tekst og foto Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Denne reisen har stått øverst på vår ønskeliste i mange år. Nå endelig skulle vi av gårde. Det er krig i Midtøsten, men Jordan er et fredelig inneklemt område og så lenge UD ikke fraråder reisen dit, så drar vi.
Reisen går til Amman først. Vi lander etter en lang reisedag og blir godt mottatt. Amman er hovedstaden i Jordan, byen har en rik historie og en blomstrende kunstscene. Med sin unike blanding av moderne og historiske elementer, gir byen et fascinerende innblikk i både fortid og nåtid.
Amman har røtter som strekker seg tilbake til antikken. Byen ble kjent som Filadelfia i romertiden og var et viktig handels- og kulturelt senter. Ruinene av romerske teatre, templer og basilikaer står som vitnesbyrd om byens betydning i det gamle Midtøsten. Det mest bemerkelsesverdige er det romerske teatret fra 2. århundre e.Kr. som fortsatt brukes til kulturelle arrangementer og konserter.
I løpet av forrige århundre gjennomgikk Amman en betydelig endring, og gikk fra en liten by med tradisjonell bebyggelse til en utpreget moderne metropol. Denne utviklingen har medført en interessant kontrast mellom gamle og nye arkitektoniske stiler, noe som også reflekteres i byens kunstneriske uttrykk. Byens kunstscene har blomstret de siste tiårene, drevet av både lokale og internasjonale kunstnere. Galleri, museer og kulturelle sentre har dukket opp, og de tilbyr en plattform for samtidskunst, installasjoner og visuelle uttrykk. Byen er hjem for mange flyktninger fra ulike land som har brakt med seg sine tradisjoner og kunstformer. Dette mangfoldet har beriket byens kunstscene. Fra graffiti-kunst på gatene til tradisjonelle håndverk, er det en dynamikk mellom det gamle og det nye.
Vår rundreise starter i ruinbyen Jerash som Aleksander den store grunnla, men som romerne tok over. Jerash var kjent som Gerasa i antikken og er en av de best bevarte romerske ruinbyene i verden. Byen ligger omtrent 48 kilometer nord for Amman, og den er et imponerende vitnesbyrd om romersk arkitektur og byplanlegging, samt et viktig kulturelt og historisk knutepunkt. Byen ble en del av den romerske provinsen Arabia under keiser Trajan, og vokste raskt til å bli en blomstrende by. På sitt høydepunkt i det 2. og 3. århundre e.Kr. hadde Jerash en befolkning på rundt 20 000 innbyggere og var kjent for sin velstand. Byen er så godt bevart fordi den lå begravet under sand etter et jordskjelv før den ble gjenoppdaget av en tysk oppdagelsesreisende i 1806.
De velbevarte bygningene, templer, teatre og en imponerende hovedgate, kjent som Cardo Maximus, er flankert av gigantiske søyler. Den romerske arkitekturen, med sine klassiske elementer og intrikate detaljer, gir et unikt innblikk i den tidens estetiske idealer. Ruinene inkluderer det storslåtte Amfiteateret, som kunne romme opptil 3 000 mennesker, og det imponerende Hadrian-tempelet, som står som et symbol på byens storhet. Tempelkomplekset og de mange søylene langs de brosteinslagte gatene vitner om romernes ingeniørkunst og evne til å skape varige strukturer. Artemistempelet ligger side om side med vakre kirker som viser at kristendommen nådde Jarash før muslimene kom omkring år 636.
Utgravingene startet i 1920-årene og har avdekket en rekke kunstneriske skatter, inkludert mosaikker, skulpturer og relieffer som jar gitt viktig innsikt. Disse funnene har også bidratt til forståelsen av romersk kunst og håndverk.
Hvert år tiltrekker ruinene tusenvis av besøkende som kommer for å oppleve denne historiske skatten. Festivaler og kulturelle arrangementer, som Jerash Festival of Culture and Arts, fremhever den rike tradisjonen av musikk, dans og teater som har sine røtter i regionens mangfoldige kulturhistorie. Byens befolkning er også involvert i bevaringen av denne kulturskatten. Lokale kunstnere og håndverkere bruker tradisjonelle metoder for å skape kunstverk inspirert av ruinene, noe som hjelper til med å opprettholde de kulturelle tradisjonene som er knyttet til byen.
Citadellet i Amman ligger på en høyde naturlig nok og er et av verdens lengst bebodde steder, helt fra tidlig steinalder (10.000 f.Kr). Området har vært under mange tidsepokers store erobrere og sivilisasjoner, og fantastiske skatter er gravd ut her. Ruinene som stor igjen (på bakken) er fra Romersk, Bysantinske og Umayyads (700 e.Kr) periode.
Vi besøker også den store moskeen til ære for Kong Abdullah som ble bygget 1982-89, som har en flott kuppel og nydelig blå mosaikk. Vi damene må kle oss slik reglene tilsier.
Hver dag er en fest og vi drar videre til Nebo-fjellet og byen Madaba. Nebo-fjellet er kjent som stedet hvor Moses fikk skue inn i det lovede land før sin død. Selve gravstedet er ikke entydig bekreftet, men stedet har stor religiøs betydning for både jøder og kristne. Her kan man se helt til Jerusalem, Jeriko og Betlehem, på en klar dag.
Ruinene av en bysantinsk kirke på toppen av Nebo, bygget på 400-tallet, gir et innblikk i tidlig kristen arkitektur. Kirken har mosaikkgulv med religiøse motiver. Et av de mest kjente mosaikkene i Madaba, datert til det 6. århundre, viser en detaljert kartlegging av det hellige landet, inkludert Jerusalem. Dette kartet er en viktig kilde for historisk og geografisk forskning.
Vi befinner oss jo i et område kjent for sine fantastiske mosaikker og i St. Georgs kirken som ligger i byen, har selvfølgelig nydelig mosaikk på gulvet med to millioner fargede stener. Kartet viser alle de hellige kristne stedene omkring Middelhavet. Kirken restaureres i disse dager.
Også i dag er Madaba er kjent for sine tradisjonelle mosaikkverksteder, hvor lokale kunstnere lager nye mosaikker ved å bruke gamle teknikker. Disse verkene gir et innblikk i byens kunstneriske arv og bidrar til bevaring av denne håndverkskunsten.
I hele Madaba-regionen er det flere arkeologiske funn som gir innsikt i byens historie, inkludert ruiner fra romertiden og tidlige kristne samfunn. Det også en rik tradisjon for keramikk og tekstilhåndverk, nå også i moderne uttrykk.
Vi kjører neste dag langs Kongeveien. Vi skal nemlig ut til ørkenen! Jordans ørkenparadis Wadi Rum ligger 1000 meter over havet og består av dramatiske sandsteinsfjell i rødfargevariasjoner. I dette gigantiske ørkenområde som er Nasjonalpark, lever beduinene med sine geiter. Vi skal bo her en natt og kjører i åpne Jeeper, med vind i håret, sand og sol i øynene kjører vi inn til teltleiren. Stjernehimmelen er spesielt klar her. Mange sci-fi-filmer er spilt inn her. Star Wars selvfølgelig, men mest kjent er nok storfilmen fra 1962, “Lawrence av Arabia”, med Peter O’Toole i hovedrollen. Filmen baserte seg på historien om T.E Lawrence som var en britisk offiser som ble kjent for å spille en viktig rolle under den arabiske oppstanden mot det Osmanske riket under første verdenskrig. Hans beskrivelser av Wadi Rum og dets skjønnhet i sin bok, “Seven Pillars of Wisdom”, har bidratt til områdets mystikk og tiltrekning.
Dette landskapet har også inspirert science fiction-filmer som «The Martian» og «Dune», fordi Wadi Rum fungerer det perfekte landskap for fjerne, fremmede planeter.
Wadi Rum har en rik historie som strekker seg tilbake til oldtiden. Dramatiske natur, den røde sanden, de høye sandsteinsklippene og de imponerende buene, som Burdah Rock Bridge og Um Frouth Bridge, skaper et unikt landskap. Området har vært bebodd av ulike stammer i årtusener, og arkeologiske funn vitner om menneskelig aktivitet så tidlig som i paleolittisk tid. Klippekunst og petroglyfer som er funnet i området, gir innsikt i livene til de tidlige innbyggerne. Nabateerne som bodde i området for over 2000 år siden var dyktige steinhoggere, og deres arbeid i Wadi Rum viser en tidlig forståelse for geologi og estetikk. Graveringene er i dag en kilde til studier av symbolisme og representasjoner i antikkens arabiske kultur.
Nå er det Beduinene som bor her og de har levd i Wadi Rum i generasjoner. Deres rike kultur og tradisjoner er dypt forankret i landskapet, og de har utviklet en unik livsstil tilpasset de tøffe forholdene i ørkenen. Beduinene er kjent for sin gjestfrihet, musikk og håndverk, som har blitt en del av områdets kulturelle identitet. Beduinene lager tradisjonelle håndverk som tepper, keramikk og smykker, og deres arbeid gjenspeiler naturens skjønnhet og kulturelle arv. Disse håndverkene er populære blant besøkende og bidrar til å støtte lokalsamfunnene.
I tillegg til å inspirere kunst og film har Wadi Rums unike form og farger også hatt en indirekte innflytelse på moderne arkitektur og design. Mange arkitekter og designere har forsøkt å fange den røffe, dramatiske, men likevel enkle skjønnheten i området gjennom minimalistiske strukturer som speiler landskapets naturlige former og farger.
Det er jo høydepunkter hver dag på vår reise, men nå nærmer vi oss målet for turen, nemlig byen Petra inne i klippefjellene. Vi skal bare besøke «Lille Petra» først som ligger i Wadi Musa-dalen. Wadi betyr dal. Som navnet tilsier er Lille Petra også en skjult (liten) by inne i klippelandskapet. I den smale korridoren inn til byen blåser det kald luft. Inne i kløften snirkler trappene seg opp til huler og grotter der folk har levd og dødd i tusenvis av år.
Byen Petra lå skjult fra handelsveiene og var gjemt og glemt av omverdenen i over 600 år, før byen gjenoppdaget av en sveitsisk eventyrer som hadde hørt rykter om denne gjemte byen. Han skal ha overtalt sin beduin-guide til å lete sammen med ham etter den skjulte inngangen i fjellet. Petra har en fantastisk historie som strekker deg 9000 år bak i tid og byen har selvfølgelig vært bebodd av grekere og romere. Nå er det Beduinene som bestemmer, med føringer fra UNESCO naturligvis.
Det er vår tur til å gå den trange stien gjennom klippelandskapet og la oss bergta idet vi passerer sprekken i klippen som åpner opp plassen, og vi får øye på Skattekammeret i byen. Vi blir målløse, hjertet banker fortere og vi kunne ha besvimt over det vakre, unike gravkammeret som møter oss, hugget ut i fjellet. Det er et eventyrlig syn!
Det er et yrende liv på plassen foran med turister, beduiner og kameler. Siden det er krig i nabolandet, er det visst få turister her i forhold til vanlig. Det er jo bra for oss. Ikke så bra for beduinene som lever av turisme.
Etter at Nabateerne bosatte seg her ca 312 f.Kr fikk Petra den utformingen vi ser i dag. Byen er godt bevart fordi den ikke er blitt utsatt for voldsomme angrep, og fordi klima er tørt og mildt. Byen er faktisk så stor at dersom vi skulle gå rundt å besøke alle delene av den, ville det tatt mange dager. Vi skal gå langs hovedveien, besøke alle gravene, hulene og grottene, se kongegravene og besøke kafeene og butikkene. Jeg blir «sminket» av en beduin som solgte beduiner eyeliner. Dette svarte kullet beskytter øynene mot sola og er antiseptisk.
Byen ble i 1985 erklært som et UNESCO verdensarvsted og har siden inspirert en dypere forståelse av Midtøstens historiske og kunstneriske arv.
Petra er hugget ut i sandstein som varierer i nyanser fra dypt rødt til lys oransje. Denne naturlige fargen ga byen sitt kallenavn, «den rosenrøde byen» og gjør de arkitektoniske strukturene til en integrert del av landskapet. Al-Khazneh, kjent som Skattekammeret, har en stor fasade hogget direkte inn i sandsteinen med imponerende detaljer i gresk-romersk stil. Bygningen står som et mesterverk i harmoni mellom menneskeskapt kunst og naturlige former. Skattekammeret og de øvrige fasadene i Petra er eksempler på en fusjon mellom østlige og vestlige arkitektoniske tradisjoner, der Nabateerne hentet inspirasjon fra både greske, romerske, egyptiske og mesopotamiske stilarter. Denne stilen har senere inspirert arkitekter og kunsthistorikere som er fascinert av blandingen av kulturelle elementer i Petra.
Petra var ikke bare et symbolsk sted, men også et knutepunkt for handel etter hvert. Byen lå strategisk plassert på handelsrutene som forbandt Arabia med Egypt, Syria og Middelhavet, og ble et sentralt handelssenter for krydder, røkelse, silke og andre luksusvarer. Denne kulturelle og økonomiske betydningen satte sitt preg på kunsten og arkitekturen i byen, der påvirkningen fra reisende og handlende kan spores i dekorative elementer og stilistiske valg.
Nabateerne utviklet også avanserte vanningssystemer for å sikre byens forsyning, og dette teknologiske fremskrittet bidro til en blomstrende sivilisasjon som kunne støtte kunst og håndverk i stor skala. Funn av keramikk, tekstiler og hulemalerier i Petra gir innsikt i hvordan Nabateerne uttrykte estetiske verdier og symboler, der blant annet plante- og dyreliv ble avbildet som en del av byens religiøse og kosmologiske tro.
Petra er ikke bare et arkeologisk underverk, men et symbol på menneskelig oppfinnsomhet, kunst og estetisk dyktighet. Med sin unike kombinasjon av naturlig skjønnhet og arkitektonisk storhet fortsetter Petra å inspirere kunstnere, arkitekter og kulturinteresserte verden over. Gjennom både historiske og moderne blikk tilbyr Petra en reise inn i menneskets evne til å skape noe varig og dypt estetisk Petra er et kunstverk skapt i stein og sand.
Vi skal videre til Jesu dåpssted, kjent som Al-Maghtas eller “Beyt ‘Anya” på den østlige bredden av Jordan-elven i Jordandalen. Dette er et av kristendommens viktigste pilegrimssteder og et arkeologisk underverk med stor religiøs og historisk verdi. Det hellige stedet antas å være stedet der Johannes døperen døpte Jesus, slik det er beskrevet i Det nye testamente, og det har tiltrukket seg pilegrimer og tilbedere i nesten to tusen år. Al-Maghtas ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 2015.
Dette må være den varmeste dagen og sakte beveger vi oss mot Jordanelvas bredd. Vel, det er ikke en elv som kan tenke oss det, men mer en bekk. Vi står på et lite platå sammen med noen soldater og ser 2-3 meter over til Israels side som har en dåpsseremoni på gang. Jeg er ikke en religiøs person, men dette er høytidsstemt.
Stedet for Jesu dåp har vært et mål for kristne pilegrimer siden 300-tallet e.Kr., kort tid etter kristendommens etablering i Romerriket. Den bysantinske keiseren Anastasios I støttet byggingen av kirker og klostre ved Al-Maghtas for å markere det hellige stedet. Arkeologiske utgravninger i området har avdekket ruiner av flere tidligkristne kirker, dåpsbassenger og pilgrimsinnretninger, noe som bekrefter stedets lange tradisjon som et religiøst senter. Funnet av inskripsjoner og mosaikkgulv fra bysantinsk tid vitner om Al-Maghtas’ betydning som et samlingspunkt for troende fra mange deler av den kristne verden.
Et av de viktigste arkeologiske funnene er restene av en kirke bygget rundt 500 e.Kr., som lå nær bredden av Jordan-elven. Det er også oppdaget trappetrinn som fører ned til elven, som pilegrimer brukte til å komme i direkte kontakt med det hellige vannet.
Jesu dåp har vært et sentralt motiv i kristen kunst, i malerier, mosaikker og skulpturer. Gjennom kunsthistorien har scenen blitt fremstilt som et symbol på både renselse og en ny begynnelse, som en viktig hendelse i fortellingene om Jesu liv.
Jesu dåpssted ved Jordan-elven er omgitt av en rekke bysantinske kirker og klostre, som ble reist for å tilrettelegge for pilegrimsreiser og ritualer. Bygningene i Al-Maghtas ble konstruert med enkle, men vakre utforminger som reflekterte den tidlige kristne arkitekturens vekt på enkelhet og hellig tilstedeværelse. De gamle dåpsbassengene ved Al-Maghtas viser en bemerkelsesverdig ingeniørkunst og var laget slik at de kunne fylles direkte med vann fra Jordan-elven. Bassengene var enten helt nedsenket eller delvis fylt, slik at pilegrimer kunne gå ned i vannet.
Vi avslutter reisen vår ved Dødehavet.
Jeg må fort skyte inn at vi har også vært i Akaba helt i sør i landet, ved Rødehavet, der vi hadde utsikt til Egypt og Israel. For vi måtte jo bade i Rødehavet også.
Dødehavet altså er kjent som det laveste punktet på jordens overflate og et av verdens mest saltvannrike innsjøer, ligger mellom Jordan og Israel/Palestina. Med sin unike geografi, høye saltkonsentrasjon og legendariske historie, har Dødehavet vært en kilde til fascinasjon i tusenvis av år. Gjennom antikken ble det sett på som et mystisk og nesten overnaturlig sted, og det har inspirert alt fra helsekurer til kunst og litteratur. Dette området, som står 430 meter under havoverflaten, er mer enn bare en innsjø, det er et geologisk underverk, en kulturell inspirasjonskilde og et naturlig spa.
Dødehavet er en hypersalin innsjø, med en saltkonsentrasjon på omtrent 34 %, nesten ti ganger høyere enn i de fleste hav. Den høye saltkonsentrasjonen gjør at vannet har en naturlig oppdrift, noe som betyr at mennesker kan flyte på overflaten uten anstrengelse. Dette har gjort Dødehavet kjent som et naturfenomen og tiltrukket seg både turister og forskere. Innsjøen får sitt vann fra Jordan-elven og små fjellbekker, men den har ingen utløp, noe som gjør at vannet bare kan fordampe. Dette, kombinert med det tørre og varme klimaet i regionen, fører til en gradvis økning i saltkonsentrasjonen. Leire fra innsjøen inneholder mineraler som magnesium, natrium og kalium, som er kjent for å ha gunstig effekt på hud og helse, og har gjort Dødehavets produkter etterspurt over hele verden.
I Bibelen blir området rundt Dødehavet omtalt som stedet for byene Sodoma og Gomorra, som ifølge legenden ble ødelagt som en guddommelig straff. I tillegg spilte området rundt Dødehavet en viktig rolle for de tidlige jødiske, kristne og islamske samfunnene. Funnet av Dødehavsrullene i Qumran-hulene, en samling av gamle manuskripter som inneholder noen av de eldste kjente tekstene fra Det gamle testamente, er et eksempel på stedets kulturelle betydning.
Dødehavet var også viktig i antikkens handelsøkonomi. Mineralene og saltet fra Dødehavet ble fraktet til Egypt, Hellas og Romerriket, der de ble brukt i alt fra medisiner til kosmetikk. Den berømte egyptiske dronningen Kleopatra var kjent for sin interesse i Dødehavets skjønnhets- og helseprodukter, og hun skal ha fått spesialbygget et spa i området. Stedets mytiske og helsefremmende rykte spredte seg, og Dødehavet ble et samlingspunkt for alt fra handelsmenn til medisinske pionerer.
Denne reisen kan varmt anbefales. Vi hadde en superflink guide på turen og en bra turoperatør!
