Musikk- og kulturutveksling
av Siri Wolland, nå også som “manager”, kulturformidler og “kulturattaché“.
Jeg har vært mange ganger på Martinique og blitt kjent med folk, som så lurer på dette landet Norge langt mot nord, og hvordan vi har det der? Når jeg også forteller at vi har mange ting til felles, Norge og Martinique, synes de fleste det er en ganske morsom tanke at likheter er så fremtredende. Jeg har kalt mitt prosjekt «Karibia møter Nordic Noir og visa versa» nettopp fordi kultur påvirkes begge veier. Alle veier egentlig.
Vår norske kultur er historisk selvfølgelig ikke bare norsk, men påvirket av manges både tilfeldige og nødvendige reiser, alle typer kommunikasjon, erfaringer, samarbeid, faktiske problemstillinger, byggeteknikker, klima, og ja mange andre ting. Ta de urnorske stavkirkene for eksempel. Urnes stavkirke ble bygget tidlig år 1130. Det var helt vanlig å bygge kirker oppå andre kirker og så gjenbruke materialene. Da den kjente Urnesportalen ble skåret ut ca 1070, seilte fortsatt vikingskipene forbi på fjorden nedenfor, sannsynligvis utsmykket med drager. Motivkretsen i utsmykningene vet vi ikke helt hvor kommer fra, men den er kjent fra andre kirkebygg. Vi har for eksempel gargoyles fra Notre Dame i Paris, der drage- eller monsterskulpturer danner avslutning på takrenner og fører vannet bort fra kirken. En mulig tolkning er at monstrene passer på guds hus. Det er skumle monstre på utsiden, og trygt og godt på innsiden. Urnesstilen (vikingetidens siste stilart) startet nok heller ikke med Urnes, men fra før Norge ble kristnet. Irland og Skottland hadde stilen i bokillustrasjoner (f.eks Book of Kells fra ca år 800). I Øst-Europa fantes også lignende utsmykning og ornamentikk. Man vil tro at vikingene hentet mye inspirasjon fra sine tokter rundt omkring i Europa. Og figurene på særlig kapitelene inne i Urnes, fra ca 1130, er koblet til bibelsk billedspråk, som jo rådet i kirkene i Europa på 11-1200 tallet. Bare for å illustrere fenomenet kulturutveksling.
Så når jeg har fått anledning til å bli godt kjent på Martinique, hva er vel mer naturlig enn å invitere noen fra Martinique til Norge? Jeg gikk og grunnet en stund over hvordan vi kunne gjøre en slik kulturutveksling, og kom til det at lidenskapelig karibisk musikk er tingen til å starte med. Varm karibisk musikk trenger vi her oppe i nord en hustri periode om høsten fra slutten av oktober når gråværet er på sitt mest gråe. Musikk interesserer alle og martinikanerne var ikke vonde å be.
Jeg kjenner mange bransjer, men musikkbransjen er ny for meg. Musikkbransjens jazz-soul-blues-kategori er ihverfall helt ukjent for meg. Jeg ringte alle jeg kjente som driver i- eller i tilknytning til musikkbransjen for å spørre dem til råds. Jeg sendte mange eposter til festivaler og konsertarrangører og lokaler, og ringte dem etterpå for å avtale møter, og holdt på slik en god stund. Jeg var nok ganske insisterende.
Etter mange standhaftige henvendelser, telefoner og møter fikk vi i stand et lite turnéprogram vi var fornøyd med. Oslo Caribbean Festival 26.oktober. På Koch Kjøpesenter og på Quality Ramsalt Hotel i Bodø begge 1.november og Herr Nilsen jazzklubb i Oslo 4.november. Dette er ganske kult.
Vi fikk et utmerket samarbeid med Nordnorsk reiseliv, så tusen takk til dem! Jeg kontaktet også mange kultur- og musikkskoler i Oslo-området for å tilby dem karibisk musikk/rytme-masterclasses mens musikerne var i landet, uten å lykkes med det, mest fordi det var for kort varsel. De fleste var veldig interessert, så det får bli neste gang, med litt lengere planleggingstid.
Musikk er et rom for frihet. Påvirket av svart musikk generelt, har Doré Sowlo og hans musikere, Jean-Jacques Ursulet og VEN et musikalsk univers av rytmer og sang med sjelfull karibisk lidenskap. I tillegg er Jean-Jacques Ursulet spesialist på karibisk tradisjonsmusikk og dans, Bélé, og VEN er særegen Human Beatbox. En spennende blanding av nytt og gammelt, bundet sammen i Doré Sowlos jazzy stemme, musikkutvalg og form.
Våre tre musikervenner fra Martinique bodde hjemme hos oss i perioden og vi ble godt kjent. En fantastisk inspirerende gjeng! Vi spilte musikk og diskusjonene gikk høyt om politikk, kultur, historie, forskjeller og likheter mellom våre to land og folk, akkurat slik det skal være når mennesker møtes. De likte maten, og spiste til og med brunost og kaviar til frokost. Det er ikke hverdagskost for folk med franskpåvirket matkultur, kan jeg fortelle.
Våre tre varmblodige besøkende var forberedt på kaldt vær. Temperaturer mindre enn 25 grader er ganske kaldt for dem, så Oslo-været og 12 plussgrader krevde sin påkledning naturlig nok. Konserten på Oslo Caribbean Festival med 70-80 feststemte mennesker var en fryd og varmet alles hjerter. Så gikk turen videre nordover. Vinden i Bodø møtte oss på tvers. Høstens uvær og vind var i gang, og våre musikere fikk møte en flik av nordnorsk vind med storm i kastene. Det var morsomt. Konsertene med varm karibisk musikk ble utført på profesjonelt vis av alle involverte parter, og nordlendingene lot seg ikke affisere av været. En suksess uansett! Og vi kom oss hjem til Oslo uten problemer. Jeg hadde nemlig mine tvil natten før hjemturen, når vindkastene fikk hotellveggene til å riste. Men så er jeg bare halvt nordlending..
Siste konsert ble spilt på en fullsatt Herr Nilsen Jazzklubb i Oslo. Stor stemning og stormende jubel. Flyet til Paris og videre til Martinique gikk tidlig på morgenen og uten særlig søvn vinket vi farvel for denne gangen. Spennende og morsomme erfaringer er gjort.
Mitt møte med musikkbransjen var som forventet egentlig. Slik som det er i de andre kunstfaglige bransjene vil jeg mene. Noen folk er museumsvoktere, «her skal ingenting sees på som kan true min plass, eller min makt i systemet». Noen er mer fornemme en Dronningen av Saba og eller Olav den Hellige… Noen er fullstendig utilgjengelige og kan umulig gjøre jobben sin, og noen lar sin egen personlige smak være så dominerende, at jeg lurer på om deres sjefer eller eiere egentlig vet hva som foregår! La oss håpe det, tross alt. Også litt overraskende at det franske miljøet, med ambassade og kulturinstitutt i spissen, er ganske uinteressert i sine franske Outre Mer-representanter når de kommer på besøk. Martinique er et fransk oversjøisk departement som det heter.
Heldigvis er det andre som er nysgjerrige og åpne for gode idéer selv om det kommer fra meg som er utenfor «den riktige indre kretsen eller ringen» av folk. Heldigvis tar noen seg tid til å vurdere forslag som kommer på bordet. Heldigvis er det noen som svarer på henvendelser og som også svarer når noe ikke passer. Og heldigvis er det noen som tør å samarbeide med flinke spennende karibiske musikere og meg som nykåret «manager», kulturformidler og selvutnevnt “kulturattaché!” En stor varm takk til dere! Jeg vet at ingen angrer og at alle hjerter gleder seg. Så dette må vi gjøre igjen!
Postskriptum:
Jeg skriver bok med arbeidstittel; Kunst, Karneval og Kjærlighet – en kunsthistorikers reise til Martinique. Boken kommer forhåpentligvis i 2025.
Det blir fotokunstutstilling på Martinique, på Art Cafe Creole, med åpning 16.mars 2025.
Professor og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og jeg har laget to podkaster om karibisk musikk og kultur som du kan høre her, for eksempel.
Trykk gjerne på bildene for å gjøre dem større.
Du finner flere artikler om tema på denne bloggen.
