Av kunsthistoriker Siri Wolland.
I 1147 ankom abbed Philippus og tolv cisterciensermunker fra Kirkstead Abbey i Lincolnshire, England, til Hovedøya rett ut i fjorden utenfor Oslo. De var invitert av biskop Vilhelm av Oslo til å etablere seg her. Øya var perfekt for et kloster, ganske avsides og skjermet, men nær byen. Det sto en kirke der allerede viet til den engelske helgenen St. Edmund, som munkene overtok og integrerte i klosteranlegget. Den 18. mai 1147 ble hele anlegget viet til Jomfru Maria og St. Edmund.
Cistercienserne, også kalt «de hvite munkene», brakte med seg et enkelt, men strukturert liv. De levde under mottoet ora et labora som betyr «bønn og arbeid». De levde i stillhet, men kommuniserte ofte med tegnspråk. Arbeid var sentralt for munkene. De dyrket jorden, drev byggearbeider og kopiering av manuskripter. Noviser (i munkelære) var inkludert i klosteret, og lekbrødre gjorde det tunge arbeidet. De var kledde i brune kapper, mens munkene hadde hvite kapper eller munkekutter.
Dagen begynte ved midnatt med gudstjeneste, og åtte ganger daglig samlet munkene seg til bønn. Stillhet var hellig, og ord ble brukt kun når det var nødvendig. Sang og klokkeringing markerte bønne- og spisetider. Og munkene leste håndskrevne tekster, ofte på pergament, som var ment for åndelig ettertanke, ikke bare for kunnskapens skyld.
Munkene spiste ikke kjøtt, men mye fisk og egendyrkete grønnsaker. Det er funnet rester etter 24 fiskesorter i avfallet deres. Munkene var for øvrig spesialister på urter til medisinske formål, som krydder til matlaging og for å lage likører.
Klosteranlegget utvidet seg over tid, og kirken ble ombygget mot øst med nytt tverrskip og kor, ferdig mot slutten av 1200-tallet. Rundt kirken vokste en firkantet klostergård opp, omgitt av fløyer. I øst lå munkenes sovesal, kapittelsal, bibliotek og nattrapp. Sørfløyen hadde kjøkken, spisesal og varmerom og vestfløyen huset lekbrødrene. I nord lå tilgangsrom til kirken. I siste halvdel av 1400-tallet besøkte birgittinernonner som hadde mistet sitt kloster i Bergen Hovedøya midlertidig. Ellers var kvinner ikke velkommen.
Glassfragmenter fra 1200–1300-tallet er funnet, med stilreminisens til Lincoln-katedralen i England. Et tegn på det sterke båndet til moderklosteret.
Etter hvert ble klosteret ganske rikt. Munkene skaffet seg hele 443 eiendommer, blant annet på Bygdøy, Frogner, Ullern og Bogstad. Klosteret ble økonomisk mektig, og utviklet landbruksteknikker gjennom praktiske eksperimenter. Som økonomisk aktør og uavhengig av biskopens myndighet, ble Hovedøya-klosterets abbed en betydningsfull politisk spiller skulle det vise seg.
På begynnelsen av 1500-tallet ble klosteret trukket inn i den politiske konflikten da abbed Hans Andersen støttet avsatte kong Christian II i forsøket på å gjenerobre Norge. I januar 1532 ble han fengslet av høvedsmann Mogens Gyldenstierne på Akershus, klosteret plyndret og brent, og all eiendom overtatt av kronen. Det ble slutten for klosteret på Hovedøya.
Etter brannen ble klosteret brukt som steinbrudd for utbygging av Akershus festning og senere slottet. Det var særlig store arbeider der på 1600-tallet. Arkeologiske utgravninger av klosteret startet allerede i 1845–1847, fulgt av ytterligere arbeider og bevaring gjennom årenes løp helt til i dag.
I dag står ruinene som et av Norges best bevarte klosteranlegg fra middelalderen. Øya er vernet både som kultur- og naturminne. Hovedøya-klosteret er en nøkkel til å forstå både middelalderens klosterliv, og om Norges overgang til reformasjon. Ruinene står i dag som stille vitner om en tid da bønn, arbeid og politisk makt var tett knyttet sammen, i en helt egen religionshistorie.
Det går ferge til Hovedøya fra Aker Brygge hver halve time om sommeren, og man kan kombinere besøket til klosterruinen med turgåing, bading og spising av deilige retter i kafeen. Alt dette kan varmt anbefales.
Kilder og inspirasjon til videre lesing.
Katolsk.no
snl.no
forskning.no
oslobyleksikon.no
riksantikvaren.no