-kvinnen som bygget et museum som et kunstverk.
Av kunsthistoriker Siri Wolland.
Når vi er på reise, er det spennende å oppdage kunst og kulturskatter på vår vei. Vi har nå vært i Boston, Massachusetts (USA), og for en glede det var å møte Isabella Stewart Gardners museum og kunstsamling! Vi kom i så måte uforberedt. Jeg kan ikke huske sist gang jeg ikke hadde lyst til å forlate et museum, før jeg hadde sett alle etasjer, alle rom og all kunst. Til og med museumsbutikken var en opplevelse.
Isabella Stewart Gardner levde et liv som i ettertid kan beskrives som et levd kunsthistorisk liv. Hun utviklet en kunstsamling og historie, skrevet og opplevd med hjerte, kropp, reiser og rom. Født inn i velstand i New York i 1840 og død i Boston i 1924, ble hun først og fremst en samler fordi kunsten ble altoppslukende i hennes liv, og hun insisterte på at samlingen måtte få et hjem og museum som var kunsten verdig. Derfor dette museet altså formet og inspirert av et venetiansk palazzo, med en blomstrende hage og sildrende vann i midten, og forskjellige utstillingsrom rundt. I andre etasje henger mange meter med gobeliner, malerier av gamle mestere og nydelig kirkekunst. Jeg ble overveldet og begeistret!
Isabella Stewart Gardner var en kunstnerisk kraft og hun levde et liv som sprengte rammene for hva en kvinne, en samler og et museum kunne være i sin samtid. I en tid preget av strenge sosiale koder ble hun både beundret og fryktet fordi hun var en kvinne som gikk sin egen vei og som gjorde sitt liv til et kunstnerisk prosjekt.
Gardner ble ofte omtalt som eksentrisk. Hun utfordret Bostons konservative elite med sin klesstil, sine offentlige opptredener og sin kompromissløse smak. Samtidig var hun dypt respektert i kunstneriske kretser. Musikere, forfattere og kunstnere flokket seg rundt henne, og hun ble en viktig beskytter av både samtidskunst og klassisk musikk. Mange så henne som provoserende, men enda flere forsto at hun var usedvanlig kunnskapsrik og visjonær.
Etter sin store personlige sorg i livet, å miste sitt elskede barn, begynte Gardners omfattende reiser. Europa ble hennes første skole. Italia, Frankrike og særlig Venezia inspirerte hennes estetiske kunstneriske blikk. Senere reiste hun til Egypt og «Det hellige land», og på 1880-tallet gjennomførte hun en lang reise i Asia, inkludert Japan, Kina og Sørøst-Asia. Disse reisene var studier. Hun trente sitt kunstneriske øye, lærte om alle forskjellige kunstneriske kvaliteter og utviklet en sjelden evne til å se sammenhenger på tvers av tid og kultur.
På 1890-tallet begynte hun å samle med en intensitet som savner sidestykke. Med sine gode rådgiver Bernard Berenson (kjent amerikanske kunsthistoriker f. 1865-1959) kjøpte hun mesterverk fra den italienske renessansen, nederlandsk barokk, middelalderkunst, asiatisk skulptur, tekstiler og antikviteter. Men det avgjørende var ikke hva hun kjøpte, det var hvordan hun tenkte. Hun så samlingen som én helhet, ikke som en rekke enkeltverk.
Dette kulminerte i åpningen av museet i Fenway Court i 1903. Reaksjonene var sterke. Noen kritikere var begeistret og kalte museet radikalt og levende. Andre var forvirret. Hvor var kronologien? Hvor var forklaringene? Gardner nektet å lage et pedagogisk museum i tradisjonell forstand. Hun ville skape kjærlighet til kunst, ikke eksamen i kunsthistorie.
I dag regnes dette som hennes største genistrek. Eksperter beskriver museet som et tidlig mesterverk i kuratorisk tenkning. Samlingen har over 2500 objekter, og er arrangert som romlige komposisjoner, der verkene «snakker» med hverandre på tvers av epoker og kontinenter. Kunsthistorikere fremhever museet som unikt fordi det bevarer samlerens blikk intakt, uten senere kuratoriske inngrep.
I Tizians The Rape of Europa eksploderer farge, bevegelse og mytologisk vold. Gardner elsket maleriet nettopp fordi det var ubehagelig. Hun mente kunst skulle utfordre betrakteren, ikke berolige. I dag regnes maleriet som et av de viktigste venetianske mesterverkene utenfor Europa, og eksperter fremhever Gardners mot og dømmekraft i å sikre seg verket.
Rembrandts Storm on the Sea of Galilee var et annet nøkkelverk i samlingen, kunstnerens eneste kjente sjømotiv. Gardner var fascinert av det eksistensielle dramaet i bildet. Da maleriet ble stjålet i 1990, valgte museet å la den tomme rammen henge. I dag beskriver mange besøkende dette som et av museets sterkeste øyeblikk, fordi det er et fravær som taler høyt.
Men samlingen er langt mer enn europeiske malerier. Gardner kjøpte også middelaldersk skulptur, islamske fliser, japanske skjermer og kinesiske bronser, ofte etter lange reiser der hun studerte kunstens funksjon i sin opprinnelige kontekst. Dette gjør museet til et tidlig eksempel på global kunstforståelse, lenge før begrepet ble vanlig.
Publikums reaksjoner i dag er preget av entusiasme og emosjonell nærhet. Mange beskriver besøket som et sted der kunst føles levende og personlig. Den blomstrende gårdsplassen, de intime rommene og stillheten skaper en opplevelse som skiller seg fra nesten alle andre museer i verden. At tomme rammer fortsatt henger etter kunsttyveriet i 1990, oppleves ikke som et tap alene, men som en del av museets ærlige historie.
Isabella Stewart Gardner dør i 1924. Testamentet hennes gir klare instrukser om at installasjonene ikke skal endres. Isabella Stewart Gardner etterlot seg ikke bare en samling, men en metode. Hun viste at kunst ikke bare handler om eierskap eller akademisk orden, men om blikk, mot og lidenskap. Museet hennes står fortsatt som et sjeldent eksempel på hvordan én persons liv kan formes til et kunstverk, og hvordan dette kunstverket kan deles med verden i all fremtid.
Et utvalg av kilder.
Encyclopaedia Britannica.
Isabella Stewart Gardner Museum (offisiell nettside og arkivtekster).
Massachusetts Historical Society.
http://www.snl.no
Bilder er Falt i det fri, (Public domain) fra Wikimedia commons.