Vår trang til å oppsøke de kaldeste områdene på jorden er blitt en viktig del av norsk identitet. I Arktis og Antarktis finner vi kulturminner fra langt mer enn de berømte polferdene. Kulturminner fra fangst, via industri og kulldrift er viktige bidrag til historien om vårt engasjement i polare strøk.

Tekst og foto: Siri Wolland.
-på tur for Riksantikvaren.

Utkanten av Longyearbyen innerst i Adventdalen. Utsikt til "Huset". Foto: Siri Wolland
Utkanten av Longyearbyen innerst i Adventdalen. Utsikt til «Huset». Foto: Siri Wolland

Vi finner flest kulturminner i Arktis, særlig de norske områdene på Svalbard og Jan Mayen. Kulturminnene på Svalbard forvaltes etter svalbardmiljøloven. Den sier at alle faste og løse kulturminner fra før 1946 er automatisk fredet. Gjennom mange år er det lagt ned et stort arbeid for å forvalte Svalbards kulturminner, men utfordringene øker med stadig større fart. Forfallet er stort, forsterket av klimaendringer, med tining av permafrost og villere og våtere vær.
Den internasjonale hvalfangsten som foregikk på 16-1700-tallet var motivert av gode priser på spekkolje og hvalbarder. På det meste var det omkring 300 hvalfangerskuter i Svalbards farvann.

Hvalfangergravene blir presset opp fra grunnen. Foto: Siri Wolland
Hvalfangergravene blir presset opp fra grunnen. Foto: Siri Wolland
Hvalfangergrav presses opp av grunnen. Foto: Siri Wolland
Hvalfangergrav presses opp av grunnen. Foto: Siri Wolland

Vi er flere fra Riksantikvaren som befinner oss nå i den nord-vestlige delen av Svalbard. Disse tre stedene Likneset, Smeerenburg og Virgohamna ligger ganske nær hverandre, plassert over fjorden for hverandre i et område med ferdselsrestriksjoner.

Hvalfangergrav i fare for å rase i havet. Foto: Siri Wolland
Hvalfangergrav står i fare for å rase i havet. Foto: Siri Wolland

Riksantikvaren har gitt dispensasjon for arkeologisk utgraving på Likneset av 3 hvalfangergraver som sto i fare for å rase ut i havet. Erosjonen har vært sterk. Riksantikvarens folk kommer til Likneset på utgravingsprosjektets siste dag. Kistene er gravd ut hele, og skal fraktes i helikopter til Svalbard museum i Longyearbyen, der de skal viderebehandles. I ro og mak på museet skal kistene graves ut, registreres og forskes på. Dette skal gi oss viktig kunnskap om hvalfangerne fra en svunnen tid. Kaldt og tørt klima gjør at materialet bevares godt. Varmere og våtere klima er en alvorlig utfordring for kulturminnene.

Hvalfangergrav i fare for å rase i havet. Foto: Siri Wolland
Hvalfangergrav står i fare for å rase i havet. Foto: Siri Wolland

Arkeologene kan fortelle at det ligger 230 graver fra 1600 tallet her. Navnet Likneset på plassen er selvfølgelig ikke tilfeldig. De innerste gravene er de eldste og de ytterst mot havet er de yngste, og de er fra tidlig 1700-tallet. Siden døden var en velkjent gjest, ble det alltid fraktet materialer til kister med på reisen nordover. De døde fikk en ærverdig begravelse viser undersøkelser. De begravede er sannsynligvis nederlandske eller britiske. Mennene er ca 180 cm høye som er uvanlig høyt, og de hadde blondt langt hår. Tidligere undersøkelser har vist en skjelett-defekt, som indikerer at de kan være i slekt.
Havtåken er tung, og det regner lett når kistene bæres til helikopteret, og arkeologene pakker alt utstyret sammen. Ferdig for denne gang.

Les også på: www.riksantikvaren.no

Hvalfangergravene fraktes til Museet i Longyearbyen. Foto: Siri Wolland
Hvalfangergravene fraktes til Museet i Longyearbyen. Foto: Siri Wolland