Jeg kjenner at jeg trår vannet for tida. Alt jeg har lyst til å gjøre, se, og oppleve må vente. En ganske annerledes start på året, men et godt nytt år ønskes alle likevel! Jeg, og sikkert flere med meg, befinner oss i en slags kunstnerisk osteklokke. Noen tapre sjeler holder åpent, men de fleste har slått på pauseknappen et øyeblikk. Både fysisk og psykisk er dette en underlig tilstand. Ganske frustrerende av mange grunner, og de økonomiske konsekvensene vet vi mer om senere.
Hva kan tilstanden brukes til? Jeg tenker at den må brukes til egenrefleksjon og forberedelser til tiden som kommer etter denne unntaksperioden. Alle svarene til spørsmålene mine om hva, hvem, hvilken, hvor, hvorfor, og hvordan skal dette gå, må klekkes ut. Det føles litt trått nå, men tenk hvilken ketchup-effekt det blir, hvis mange har det litt sånn! Jeg gleder meg allerede til en “ny blomstrende vår”, når den enn måtte komme.
Det blir absolutt flere betraktninger om kunst og kultur fra denne bloggeren i tiden framover. Og selvfølgelig kommer det flere interessante podkaster. Så får vi glede seg over naturen og aktiviteter ute, i tillegg til nærlesning av alle interessante kunstbøker i bokhylla.
Det vil helst gå bra.
Optimistisk hilsen fra Siri
Ut på tur 
Gå på skøyter må læres 
Det blir lysere 
God trim