Av Siri Wolland, kunsthistoriker, artfluencer og fotograf.
Jeg har skrevet en artikkel om kysset i kunsten for kunstmagasinet FEELGOOD. Der finner du mange fine reportasjer om kunst, kultur og spennende reiser. (feelgoodmagasin.no @feelgoodmagasin)
Du kan også lese om kysset her:
Egentlig er jo kyssing litt rart. Hvorfor skulle man gni lepper mot lepper? Veldig nært og intimt naturlig nok, men likevel. Forståelsen og tolkningen av kysset er kulturelt betinget og forskjellig fra sted til sted, men også gjennom tidene har kysset endret karakter. Og kysset oppleves forskjellig av menn og kvinner. Det er mange typer kyss og kysset har både en offisiell- og individuell karakter. Kysset i kunsten forarget nok en del til å begynne med.
Forskningen knytter kysset til lukt og smak, men også til synet. Å se på noens lepper kan gi fantasi og lyst. Lukt og smak kan si noe om en persons humør, sunnhet og hygiene. Temperatur og fargen rød er også knyttet til kysset og leppene som erogen sone. Røde lepper kan ifølge forskningen være et slags ekko av kvinnens genitalier. Huden på leppene er tynn og nervebanene i leppene er mange. Så mange kjemiske reaksjoner skjer i kysset, og dopamin, oxitosin, endorfiner og generell euforia kan fly i taket. Kysset er ikke knyttet til sex. Nødvendigvis. Men kyssing knytter mennesker sammen, og kyssing hjelper mot stress.
Sheril Kirschenbaum fra Universitetet i Texas Austin har forsket på kysset og har skrevet boken «The Science of Kissing» for den som er interessert.
Man snuste mer på hverandre i tidlige hilseritualer, før man etter hvert lot leppene stryke mot den andres. For grekerne i Gamle Helles var kysset mellom menn en måte å markere status og lojalitet. Kysset er nevnt i Homers «Odysseen» som underkastelse, og rangordningen avgjorde plassering av kysset. Likeverdige menn kysset på munnen. Underordnede kunne kysse overordnede på kinnet, hendene, føttene, kappen, eller i støvet foran. Romantikken var ikke helt på plass ennå.
Misjonærer skal ha vært med på utbredelsen av kysset mellom mann og kvinne på 1800-tallet med stort hell. Men kysset falt ikke i smak overalt. Da August Rodins skulptur «Kysset» ble vist i Japan i 1920, ble skulpturen vist bak et forheng. Ellers har Japan viet erotikken stor oppmerksomhet i sin kunst. Kanskje kysset ble for intimt?
Religiøse relikvier blir kysset i ærbødighet, og bibelen blir kysset under eds-avleggelser. Men innenfor den lutherske og reformerte verden spiller kysset en liten rolle som religiøst symbol. Å kysse flere ganger på kinnet er mer vanlig i Sør- og Øst-Europa enn i Nord-Europa. På 1600-tallet ble kyss på hånden ofte brukt som et ærbødighetstegn overfor kvinner og skikken forekommer ennå, og er om enn litt gammeldags.
Det litt uvanlige judaskysset stammer fra da Judas avslørte Jesus for de romerske soldatene ved å gi ham et kyss. En ellers vennlig handling fikk en forrædersk konsekvens.
Mange typer myndigheter har også prøvd å forby kyssing, men ikke lykkes særlig med det. Folk synes nok det har vært deilig, og holdt det skjult når det var nødvendig. Kysset forbindes i dag fortsatt som intimitet mellom to mennesker, ganske privat og med alle de personlige fortolkningene og utfordringene det medfører.
Folk har sannsynligvis kysset i alle tider, og det er en liten statue fra år 400 f.kr som viser kyssende.
Klassiske greske avbildninger, særlig på vaser kan vise kyssende, men ikke så ofte mellom mann og kvinne. Det var uetisk. Mens to menn som kysset viste høy moral og prestisje. På denne vasen ser vi en eldre mann som holder en yngre mann inntil seg i et håndfast grep. Så dette er ikke et kyss mellom likeverdige.
Hercules og Omfale, malt av Francois Boucher ca 1735, viser et sjeldent lidenskapelig kyss. Den greske halvguden Hercules var ifølge mytologien slave hos Omfale, dronning av Lydia, i tre år. Cupido har nok truffet godt med pilene sine og ser ganske fornøyd ut der på høyre side. Hendelsen er plassert i soverommet med seng og draperier, og Omfale er kritthvit i huden og store sterke Herkules har fått mer «hudfarge» på kroppen, slik rangering og kultur var bestemt på den tiden. Fargene er typisk for tidsperioden. Man kunne oftere se Judas kysse Jesus, enn to elskende. Men fra tidlig på 1700-tallet, i Rokokkoperioden ble kyss og mer erotiske relasjoner malt av ambisiøse og modige malere.
Historien om Amor og Psyke (Amor er også kalt Eros eller Cupid), måtte jo uttrykkes i et kyss!
Venus var sjalu på Psykes skjønnhet, og ber sin sønn Cupid (kjærlighetsguden Amor eller Eros) om å skyte en gylden pil på Psyke for å få henne til å bli forelsket i en «foraktelig» mann. Cupid blir selv forelsket i Psyke fordi han blir stukket av sin egen pil. Historien er jo en allegori om sjelen og kjærligheten som er tett sammenknyttet. Skulpturen av italienske Antonio Canova fra 1787-93, viser Psyke som blir gjenopplivet av Cupids kyss. Et klede og Cupids arm skjuler deler av kvinnekroppen og de to lager en slags «L-form» som skaper en dynamisk og bløt form. Cupids vinger og Psykes armer knyttes sammen. Denne utrolig vakre statuen står i Louvre.
Franske Auguste Rodin var og er en banebrytende billedkunstner og Kysset fra 1882-89 er et ikonisk verk i vestens kunsthistorie. Statuen er formet av ett marmorstykke. Tema er fra Dantes inferno, da vakre Francesca da Rimini skulle gifte seg, og ektemannen sendte sin bror som stedfortreder. De ble forelsket, og ektemannen fikk dem myrdet. Sånn blir det lidenskap av i kunsten.
Pygmalion og Galatea fra 1890 malt av Jean-Léon Gérôme, handler om historien om Pygmalion. Den greske myten om billedhuggeren som ble så forelsket i statuen sin at statuen ble levende.
Vi kjenner historien også fra vår tid fra filmen og musikalen My Fair Lady. Pygmalion-effekten i psykologien er at høye forventninger over tid, gjør at forventingene oppnås.
Maleriet domineres av den hvite statuen og kvinnekroppen som bøyer seg over skulptøren. Marmorhvitheten i bena beholdes, mens resten av kroppen får hudfarge og får liv. Cupid på veggen tar igjen hvitfargen og skaper balanse. Maskene med store ansiktsuttrykk (fra teateret med referanse til gresk dramatragi-komedie) er plassert på høyre kant.
De fleste kjenner dette bildet! Kysset av Gustav Klimt, fra 1908-09.
Uendelig vakkert er dette kysset fra Klimts «Golden Period», med gullfargede ornamenter og maleriet regnes som Art Noveau. Klimt var påvirket av Sigmund Freud og hans teorier om drømmetyding, og de fysiske formene i omfavnelsen, under gullbekledningen synes nesten, ikke som i en drøm, eller som i byzantinsk kunst. Klimt var også interessert i mosaikkunsten i Ravenna, og hentet nok inspirasjon derfra. Da maleriet først ble vist, mente konservative at det var pornografisk, selv med klærne på.
«På sengen, Kysset», av Henri Toulouse-Lautrec er en øm skildring av to kvinner som kysser. Toulouse-Lautrecs motivkrets er særlig hentet fra Montmartre i Paris og miljøene fra kabaret, sirkus, og bordeller. Han var en god tegner og behersket nesten alle teknikker. Her bruker han en strek på strek-effekt med et hvitt topplag og sort konturstrek og underliggende farger som gir fin effekt.
Et helt spesielt kyss. René Magritte er en belgisk maler, billedhugger og surrealist. Han maler bildet «Elskere II» i 1928. Kanskje dette er et kyss betrakteren ikke kan bli støtt av? Kanskje er det et kyss der de to involverte vil skjule sin identitet. Eller de ikke vil bli ett i kysset? Kanskje er det et bilde på at uansett hvor mye du går inn for å knytte kjærlighetens bånd med en annen, vil du likevel være deg selv. De kyssende står i et rom med taklist. Den røde fargen på kjolen tar igjen fargen på høyre vegg, og ansiktene er pakket inn i to hvite kleder. Rommet er strengt formet og hodekledene er det motsatte. Vi forstår kysset, likevel ikke. Denne surrealistiske kjærligheten er nettopp åpen for alle tolkninger. En slags labyrint av tolkninger og kanskje en felle..
Forelsket og lykkelig svever Marc Chagall med sin Bella i rommet med det røde gulvet og de flotte fargene. Fransk-russiske Marc Chagall malte dette bildet i 1915, og det heter Bursdagen. Chagall malte ofte svevende motiver i en naivistisk, uttrykksfull stil, i sterke blåfarger. Her er gulvet særegent rødt, og hvor er armene til mannsfiguren? Kanskje er det slik euforia kan beskrives best.
Kysset i «Kiss V» fra 1980, og Roy Lichtensteins seriegrafi, er av det tåredryppende slaget. Dette grafiske verket, i pop-art-universet er blitt et ikon i tegneserieverden. Selve maleriet ble laget i 1964.
Fra tida da kysset var status og rang. Her står det; “Min Gud, hjelp meg å overleve denne dødelige kjærligheten”. Grafittimaleri fra 1990 av Dmitri Vrubel. Sovjets president Leonid Bresjnev og DDR-leder Erich Honecker kysser hverandre i juni 1979. Bildet er fra et kunstverk på Berlinmuren i Mühlenstrasse, men det er basert på et fotografi fra et møte mellom de to. Honecker er grå i huden, mens Bresjnev er lyse rosa. De er jevnbyrdige i kysset.
Bildene er fra FEELGOOD magasin.
