Tekst og foto fra utstillingen, Siri Wolland, kunsthistoriker, artfluencer, journalist og fotograf.
Jeg blir aldri lei av Høstutstillingen. Med barnslig glede står jeg gjerne i kø for å komme inn, og jeg blir ikke skuffet.
Noe liker jeg godt, noe skjønner jeg ikke noe av, og noe er kanskje nærmest heslig. Når et verk bruker humor eller ironi som virkemiddel, er jeg solgt! Det er et etterlengtet perspektiv i kunsten. Uansett er det nettopp dette som gjør Høstutstillingen så morsom. Dette lille øyeblikksbilde av norsk samtidskunst.
En kunstner var i fjor opprørt fordi han mente Høstutstillingen var korrupt. I år ble han antatt, og da var ikke Høstutstillingen korrupt. Noen har skjerpet seg, skal han ha sagt. Se det, så enkelt kan det være!
Kuratorisk har de satt inn vegger, som forstyrrer rommet en del synes jeg. Rommet blir som en labyrint. Noen verk henger vel høyt, men video-lukene passer bra for visning. I år synes jeg verkene har mer brodd og mening enn på lenge. Noen favoritter utpeker seg.
Siri Berge (f.1985) Sea Cream var lekker og ulekker på samme tid, med reke, råolje og kondom inni isformen. (gulp..)
Martina Heinz (f. 1981) og Black Broccoli var nydelig tegning med stor detaljgrad og variert effekt. Fabelaktig håndverk.
Ingerid Jordal (f.1982) og She Hunts 1 var oppsiktsvekkende sterkt fotografi, der “hun” står med blod på hendene.
Man går ikke forbi Frode Mikal Lillesund (f.1974) og Harald V, uten å få medynk! Skulpturen av kongen vår som litt trist og lei gjør inntrykk!
Torunn Myrann (f.1953) og Svane er laget av omtrent alle de materialene som kan ta livet en svane.
Men min absolutte favoritt er Fredrik Raddum (f.1973) Åpenbaring. Kanskje fordi mange ting i livet handler om å finne balanse, også for en med uro i kroppen.
Her kommer flere favoritter:
Trykk på bildene for å gjøre dem større med bildetekst.
