Av Siri Wolland, kunsthistoriker.
Denne artikkelen står også i magasinet FEELGOOD utgave 49.
Norge hadde vært under dansk styre i mer enn 400 år og blir i 1814 løsrevet fra Danmark og formelt overført til Sverige. Men vi får vår egen grunnlov. Vi feirer at Grunnloven ble vedtatt og undertegnet på Eidsvoll 17.mai 1814, men vi er i union med Sverige fram til 1905. I denne unionstiden skjer det mange politisk endringer som påvirker kunsten. Kunsten skulle brukes til å bygge norsk identitet og nasjonalfølelse.
Uttrykket «Gullalder» blir brukt særlig om en blomstringsperiode innen åndslivet. Perioden som oftest blir kalt Gullalderen i norsk malerkunst er fra ca 1814- 1905. Det som kjennetegner denne gullalderen, er at Norge som nasjon virkelig er i støpeskjeen. Nasjonalisme i kunsten er noe man absolutt går bort fra senere, særlig etter andre verdenskrig, men man kan jo ha forståelse for identitetsbehovet i denne tidsperioden.
Hvis vi går enda litt tilbake i tid, så var maleriet hovedsakelig knyttet til kirkedekorasjoner og portretter, og utført under laugs-vesenet. Et Laug er en organisering av håndverksmessig arbeid innen fagfelt. På 1600- og langt inn på 1700-tallet ble malerier stort sett utført av tyske og danske utøvere, senere også hollandske, skotske og svenske malere særlig i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim.
I rokokko-perioden ca 1700–1790 skjedde en oppblomstring av maleriet tilknyttet borgerskapet i byene. Bygninger skulle utsmykkes, og portretter skulle males. Kirkeutsmykning fikk nye typer ornamenter, og i dette hundreåret oppsto rosemalingen i Hallingdal og Telemark.
Eggert Munch (1685-1764) var en flittig kunstner og den best dokumenterte. Han malte altertavler og portretter, og det ble utført dekorativ maling av møbler og interiør. Kunstneren Mathias Blumenthal (1719-1763) malte portretter, byprospekter og veggmalerier med allegoriske motiver i Bergen, bare for å nevne noen.
Malerkunsten hadde hatt trange rammer innenfor lauget, men tidlig på 1800-tallet fikk kunsten utfolde seg mer basert på markedets etterspørsel. Men helt innenfor «De frie kunster» var maleriet ennå ikke. Portrettmaleriet var den økonomiske ryggraden for de fleste kunstnerne. Men fotografiet kom og ble en konkurrent til portrettmaleriet etter 1850.
Når Norge nå skulle bygge sin identitet og nasjonale følelser skulle fremmes, var landskapsmaleriet et godt tiltak. Johan Christian Clausen Dahl eller IC Dahl (1788-1857) var foregangsmann og grunnleggeren for norsk malerkunst. Som kunstner malte han storslagne malerier fra norsk natur i Tyskland. IC Dahl var professor ved kunstakademiet i Dresden fra 1824, og han hadde stor kunstfaglig innflytelse både i Tyskland og Norge. Dahl tok initiativet til opprettelsen av de første norske kunstforeningene og han sto sentralt i utviklingen av kunstinteressen og kunstmarkedet her i landet.
IC Dahl mente at stavkirkene i Norge som sto til forfalls og var truet av riving, måtte bevares, så han opprettet «Foreningen til norske Fortidsminnemerkers Bevaring». Dagens «Fortidsminneforeningen», som du kan lese mer om i dette bladet. Det var den samme Dahl som kjøpte Vang stavkirke på auksjon, for å redde kirken. Han prøvde å få den satt opp i Slottsparken i Christiania, uten hell. Dahl ga kirken til Kong Fredrik Vilhelm 4 av Preussen som fikk satt opp Vang stavkirke i Polen.
Thomas Fearnley (1802-1842) og Peder Balke (1804-1887) var to av IC Dahls fremste elever og begge utviklet sitt landskapsmaleri i ny retning, mer høyromantisk. Peder Balkes stil ble til og med mer teatralsk og dramatisk. Balkes teknikk gir bildene en helt særegen karakter.
Fra 1840-årene ble kunstakademiet i Düsseldorf det viktigste lærestedet for norske kunstnere. Adolph Tidemand (1814-1876) spesialiserte seg på folkelivsskildringer. Bonden fremstilles som bærer av nasjonale verdier og identiteter.
Hans Gude (1825-1903) var opptatt av det tyske markedet og tysk smak og malte det norske landskapet som en eksotisk ødemark. Lidenskapelsesløst naturalistisk. Gudes fremstillinger videre ble nasjonalromantiske og sammen med Tidemand har Gude utført typiske skildringer av landskap og folkeliv. Mest kjent er Brudeferden i Hardanger.
August Cappelen (1827-1852) er en av de mest særpregede romantikerne av de norske düsseldorferne med sine villmarksmotiver fra Telemark. Lars Hertervig (1830-1902) malte sterkt personlig landskapskunst og tolket inderlig og ekstatisk naturopplevelser. Mange mener han kan sidestilles med Edvard Munch.
I 1870-årene var München det mest attraktive studiestedet for norske malere, men ble erstattet av Paris 10 år etter. Så valgte en hel generasjon unge å vende tilbake til Norge. Kunstnerne opprettet Høstutstillingen i 1882, som fra 1884 mottok statsstøtte og brøt kunstforeningenes formidlingsmonopol. Kunstnerne selv skulle bestemme, de laget kunsten, vurderte kunsten og kjøpte den inn til det offentlige. Først i 1990-årene ble denne modellen endret.
Eilif Peterssen (1852-1928) var en teknisk fabelaktig maler som ofte hadde historiske temaer i sin kunst, der impulsene fra tysk maleri brytes mot inntrykk av italiensk barokk. Kunsten beveget seg etter hvert mot den samtidige naturismen. Christian Skredsvig (1854-1924) gjorde lykke med stemningsfull naturalisme, og han malte lyriske skildringer av det norske landskapet. Sammen med Kitty Kiellands (1843-1914) landskaper er disse maleriene forløpere til 1890-årenes nyromantikk.
Den naturalistiske fremstillingen av norske landskaper får en ideologisk overbygning i Erik Werenskiolds (1855-1938) malerier. Han ville skape en nasjonal identitetsfølelse, og tema, landskap og koloritt skulle oppfattes som særnorske. Gerhard Munthe (1849-1929) var også opptatt av den typisk norske i en ny og dekorativ kunststil som var inspirert av gammel vevsmønster. Werenskiold og Munthe var nært knyttet til Fridtjof Nansen, og sammen dannet de et forbund av likesinnede nasjonalister, den såkalte Lysakerkretsen.
Nasjonalismen møtte sterk motstand fra Christian Krohg (1852-1925) og Frits Thaulow (1847-1906). Krohg ville ha naturalismen i retning av et problematiserende og samfunnskritisk verktøy, mens Thaulow mente at kunsten skulle være for kunstens skyld. Harriet Backer (1845-1932) konsentrerte seg om utfordringer knyttet til flate og rom, komposisjon og koloritt som i samtiden var nytt og avansert. Hun hadde et sterkt stemningsinnhold i sine bilder.
Unge malere kunne nå få sin utdanning i Norge, under veiledning av de hjemvendte naturalistene. Gustav Wentzel (1859-1927) og Edvard Munch (1863-1944) var markerte seg i denne generasjonen. Wentzel malte en naturalisme som lignet fotografisk gjengivelse av detaljer. Munch tok tak i nye tendenser i samtiden. Først i form av en oppløst impresjonisme, deretter gjennom forenkling av form og dekorativ linjeføring, som var påvirket av Art Nouveau og Jugendstil. Munch reiste ofte mellom Tyskland og Frankrike i årene frem til 1908 og han står som en av de fremste og mest radikale kunstnere også internasjonalt.
1890-årenes unge kunstnere fant impulser over hele Europa. De uttrykte seg i en «internasjonal» stil med forenkling av naturmotiver til abstraherte linjer og flater, i en enkel koloritt med sterke kontraster mellom lys og mørke.
Andre malere som Halfdan Egedius (1877-1899), Harald Sohlberg (1869-1935) og Nikolai Astrup (1880-1928) hadde tendenser mot en abstrahert kunst med en videreutvikling av naturalismens stemningsmaleri.
Dette maleriet ble påbegynt ca 1900, men ferdig først i 1914.
Etter 1900 var norsk maleri fortsatt påvirket av fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt befestes som maleriets to vesentlige særtrekk. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten (1876-1926) utformet sin spesielle stil under innflytelse av Munch, men ble også påvirket av de franske senimpresjonistene og Henri Matisse (1869-1954).
Omkring 1909 var en rekke norske malere elever av Henri Matisse i Paris. Henrik Sørensen (1882-1962) var en av elevene av Matisse som fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, og som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer. Jeg tror man kan si at nå er kunsten fri fra sin nasjonale oppgave.
Gullalderen i norsk malerkunst forbindes med denne tidsperioden fordi malerkunsten var så distinkt knyttet til den nye nasjonen Norge, som var så ny og ung. Paradoksalt selvfølgelig fordi Norge var jo slett ikke bare ung, historisk. Paradoksalt også fordi maleriet var tett knyttet til bygging av identitet og «markedsføring» av Norge, og dermed slett ikke løsrevet alle sine forpliktelser. Men fri fra laug og håndverkstradisjoner, og dermed fri i innholds- og utvikling av nye teknikker og maleriske tankesett kanskje. Det sies at alle kunstnere blir inspirert av andre kunstnere, og alle kunstnere står på noens skuldre av foregående kunstnere. Sånn sett kan denne gullalderen være nyttig. Man må vite og kjenne reglene for slik å kunne bryte dem. Hvis man vil være avantgard naturligvis.
****
Magasinet FEELGOOD utgave 49 får man tak i på Narvesen eller på nettet; feelgoodart.no
Kilder:
Inspirasjon og parafraser fra
snl.no
wikipedia.no
Norges kunsts historie, i det nittende århundre, Lorentz Dietrichson, Messel forlag A/S, 1991.
Naturens speil, Nordisk landskapsmaleri 1840-1910. Statens museum for kunst, København. 2006. (På vegne av samarbeidspartnere).
Norsk kunsthistorie – bilde og skulptur frå vikingetida til i dag. Gunnar Danbolt. Del av Samlagets bøker for høgare utdanning. 2009.