Tekst og foto fra utstillingen, kunsthistoriker Siri Wolland
Utstillingen på Nasjonalmuseet heter; Hun blir Anna-Eva Bergman. Malerier fra perioden 1950-1975.
Utstillingen skinner i ordets rette forstand.
Min kunstinteresserte mor kjøpte et verk av Anna-Eva Bergman (1909-1987) sent på 70-tallet, og min far fnøs i barten av dette abstrakte maleriet. Det var sikkert symptomatisk for reaksjonene på den tiden. Min mor insisterte på at Bergman var en stor kunstner som fortjente oppmerksomhet, og hun hadde jo rett.
Anna-Eva Bergman er mye mer kjent og anerkjent i utlandet enn i Norge. Og det har tatt lang tid å få den samme oppmerksomheten om hennes kunstnerskap her til lands. Det er skrevet lite om norsk moderne kunst fra 1950 og årene framover, og ennå mindre om Anna-Eva Bergman. Det er på høy tid å løfte henne fram, og all ære til Nasjonalmuseet for det.
Dette er en fantastisk utstilling av Bergmans monumentale verk som får god plass i Lyshallen. Store verk krever rom, og det får de her.
Anna-Eva Bergmann fikk tidlig kunstutdannelse i Oslo og dro så til Wien. Her møtte hun den tyske kunstneren Hans Hartung, som hun giftet seg med. De arbeidet og reiste rundt i Europa og fikk impulser fra ekspresjonisme, Bauhouse, abstrakt kunst og surrealisme. De ble en del av kunstnettverk med kjente kunstnere som Kadinskij, Miro og Mondrian, og de levde et omflakkende liv i hele Europa. Da ekteskapet gikk i oppløsning i 1939 dro Bergman hjem til Norge og hun sluttet å male av helsemessige grunner. Hun fordypet seg i noen år i arkeologi, arkitektur, om restaurering av middelalderkirker og om bergarter. Hun livnærte seg som skribent. Etter et opphold i Finnmark etter krigen, finner hun sin nye signatur. Abstrakte former fra naturen malt i metaller, sølv og gull, i store formater. Hun bruker ofte månen som motiv, og finner formene som hun plasserer i bildet, forenkler, forgyller og dette blir hennes univers. Som det skinner! Hun utvikler og spesialiserer denne teknikken til fulle og flytter til Antibes i Sør-Frankrike.
Fra Finnmarkserien.
Det som fascinerer meg er de store formatene og den metalliske fargen som skifter valør når man beveger seg rundt bildet. Gyldene formasjoner som “Théodoric’s Tombe” ser jo ut som et tårn fra Ravenna. Plasseringen av formene til hverandre ser kanskje tilfeldig ut, men Bergman var opptatt av det gyldene snitt og oppmåling av historiske kunstverk. Tings forhold til hverandre skaper rom og endog bevegelse, og Bergman behersker rommet. Plassering av horisonten i bildet er heller ikke tilfeldig.
Månen har vært til undring og inspirasjon for menneskene i alle tider, og Bergman var i tillegg opptatt av romferd og menneskenes månelanding. Hun har mange bilder inspirert av månen.
Nasjonalmuseet har laget utstillingen «Hun blir Anna-Eva Bergman» i lyshallen, ved siden av utstillingen til Rothko. Det kler dem begge. Og så kjente de hverandre i virkeligheten.
Bildene er tidløse, monumentale og relevante enn i dag.
Museet trekker frem triptykon “Komposisjon” fra 1951 som blir vist i sin helhet, for første gang på 70 år.
Bildet var på oppdrag fra “Farris bad” og hang i baren en tid før det skiftet eier, og ble hengt opp i Hotel Royal i Oslo. Der skapte det irritasjon hos gjestene. Bildet har inspirasjon fra flere kunstretninger, men abstrakt er det, og ikke helt “comme il faut” på den tiden. Så ble bildet borte, og kom ikke til overflaten igjen før i 2013, på auksjon for salg, og det ble innkjøpt av Nasjonalmuseets samling. Dette var Bergmans første og eneste utsmykningsoppdrag.
-Et billede skal være levende – lysende – inneholde et eget indre selvlevende liv. Det skal ha en klassisk storhet, ro og styrke som får tilskueren til å føle den indre stillhet, i likhet med det man føler når man trer inn i en katedral, sa Anna-Eva Bergman, 17.10.1946
Gå og se utstillingen.