Tekst og noen fotografier: Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Et tradisjonelt portrett-oljemaleri hadde på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet høy status og prestisje, og var et medium for de privilegerte. Et portrettmaleri inneholdt symboler for formell representasjon av status og viktighet, og det var kostbart å bli malt.
Portrettfotografiet og portrett-oljemaleriets fellespunkter er attributter, symbolske og konkrete kjennemerker, og rekvisitter som kan gi betrakteren kunnskap om den avbildedes individuelle status, personlighet, sosial tilhørighet, og de sosiale og kulturelle koder som ligger i hva og hvem, hvor, når, og hvordan man blir portrettert.
Men et fotografisk portrett er i opposisjon til det tradisjonelle oljemaleri-portrettet når det kommer til allmengjøring. Alle kan få laget et portrettfotografi, det er billig og lett tilgjengelig. Portrettet det mest problematiske feltet på grunn av dets tvetydighet, mener mange. Det starter allerede i spørsmålet om hvem som blir portrettert.
Fotografen prøver å fange en flik av den portrettertes indre, som er en essens i portrettfotografiet. Dette ene bildet skal altså ligne personen samt uttrykke en kombinasjon av estetikk, ideologi, sosiologi og psykologi. Et portrett er derfor et uttrykk for det mest åpenbare til det mest komplekse, som et bilde av en person (det åpenbare), men hva skal bildet kunne bety (det komplekse). På den ene siden det individuelle og særegne, og på den andre siden et uttrykk for sosial identitet og annen representasjon.
Kunst
Hva som er kunst er et evigvarende spørsmål. Kunstbegrepet fra tidlig 1900-tallet bygget i hovedsak på estetiske maleriske kriterier.
Men paradokset var at tilhengere av fotografiet som kunst kunne bruke de samme argumentene som motstanderne, for å forklare hvorfor fotografiet var kunst. Forskjellen var om man la vekt på teknologien, uttrykket og eller innholdet. For noen var fotografiet et mekanisk verktøy for å lage en avbildning, mens for andre et verktøy til å lage kunst.
Forfatteren Marius De Zayas skrev en artikkel i tidsskriftet Camera Work i1913, der han stilte spørsmål om fotografi var kunst. For De Zayas var ikke fotografiet kunst, men fotografiet kunne gjøres til kunst. Fotografen og redaktøren av bladet, Alfred Stieglitz, mente at fotografi er en kunstform i seg selv. Fotografen Edward Weston (1886-1958) mente at “pure” eller rent fotografi er endel av det intuitive og inspirerende, og at kamera er bare et medium. Weston var opptatt av form. Form, lys og tekstur som gir objektet gjennom fotografiet en ideell tilstedeværelse, og en antydning om noe mer eller høyere. Fotografen Paul Strand skrev i en artikkel i “Photography” fra 1917 at “Photography is only a new road from a different direction but moving toward the common goal, which is Life.” Strands fotografier er likevel betraktet som kunst.
Fotografi og dokumentasjon
Dokument betyr bevis og relateres til documentum, en middelaldersk begrep for et offisielt papir. Man kan oppfatte dokumentasjonen som et bevis for sannhet, for eksempel; Jeg var der og så det hele, her er beviset…type fotografier.
Fotografiets innhold eller tema i dokumentarsjangeren er ofte omstridt og følelsesmessig opprivende som fattigdom, krig, sosial urettferdighet og katastrofer. Dokumentarfotografiet tar med seg betrakteren inn i problemstillingen som avkrever følelser, svar, eller engasjement. Men forskjellen og kontrasten mellom tilstedeværelse og virkelighet var og er en viktig problemstilling. Fotografiet som et sannhetens medium kom under press. Dokumentarfotografen Lewis Hine sa at fotografiet var et symbol på virkelighet, ikke nødvendig virkeligheten. «While photographs may not lie, liers may photograph, sa han i 1909 i The National Child Labor Committee om fotografisk virkelighet og sannhet.
På mange måter har dokumentarfotografiet dominert fotohistorien i det 20-århundre.
For eksempel var dokumentarfotografiet viktig for å fortelle om konsekvensene av depresjonens USA på 1930-tallet og framover. Strømningene på denne tiden, og kameraenes størrelse, økt bruksvennlighet og billedbladenes trykningsmuligheter, gjorde at dokumentarfotografiet fikk en solid plass i mediebildet. Dokumentarfotografiets autentisitet og kraften til å fange virkeligheten ble uttrykkelig fremhevet. Jakten på sannhet var viktig.
Dokumentarfotografiet ble sett på som demokratisk og spontant, likevel en kunstbevegelse som Pictorialismen og Straight Photography, men en sosialbevisst kunstbevegelse. Men fotografen Ansel Adams for eksempel likte ikke blandingen kunst og politikk. Han syntes også at den politiske venstresiden i politikken fikk dominere utviklingen av dokumentarfotografiet. Farm Security Administration (FSA) var en statlig organisasjon med en klar politisk dagsorden som hadde tilknyttet seg blant andre fotografene Dorothy Lange og Walker Evans i sitt dokumentariske arbeid. Fotografene så seg selv som kunstnere, og opplevde kritikken og dilemmaet det er å jobbe så tett med det politiske apparatet som utfordrende.
Det sterke ønske om å dokumentere den amerikanske krisen på 1930 og 40 tallet, gjorde at man la vekten på et fotografis autentisitet og dets egenskap til å fange virkeligheten som kriterier for være et godt bilde. I denne konteksten ble det individuelle uttrykk et tema. Diskusjonen innen dokumentarfotografiet var om det var falskt eller sant, eller delvis sant.
Selvportrettet
Selvportrettet er en sjanger i både malerkunsten og i fotografiets verden. Kunstneren portretterer seg selv. Leonardo da Vinci og Rembrandt, Edvard Munch og Vincent van Gogh gjorde det for å nevne noen. Jeg er særlig begeistret for østerriske Egon Schiele og den finske maleren Helene Schjerfbeck som lagde mange sterke portretter og selvportretter gjennom et langt kunstnerliv.
Vi alle speiler oss hele tiden. Vår forståelse av oss selv påvirkes av det samfunnet vi lever i og menneskene rundt oss. Samtidig er det å bli kjent med seg selv en viktig del av prosessen å bli et selvstendig menneske. I kunsten er bruk av speilet fordelaktig, for da er modellen alltid tilgjengelig.. Det å synliggjøre seg selv og egen utvikling som kunstner er god markedsføring og viktig for ettermælet. Nye måter å fremstille seg selv på har vært en drivkraft for mennesker til å ta i bruk ny teknologi, for å utvikle nye sjangere og uttrykk.
Dagens selfies
Der noen få i en mannsalder studerte lysets betydning for fotografiet, og teknologisk prøvde å fange det i alle dens former, er dette tatt hånd om i moderne kameraer. I mobilkameraer for alle. Lyset blir fanget, endret og manipulert i en håndvending, og motivet kan gjerne være deg selv i alle situasjoner og på alle steder. En iscenesettelse av seg selv. En selfie.
Portretter og selvportretter eller selfies er bilder på hvordan vi vil bli sett, og er rammen for fortellingen om våre liv. Hvordan man kan konstruere en identitet. Og nettopp identitet er kjernen i #Jeg, på sosiale medier, eller SoMe som det så riktig heter.
Selfien oppsto som et visuelt fenomen i vår samtid. Hva blir det neste?
Kilder:
Clarke, Graham: The Photograph, 1997. Oxford History of Art.
Barrett, Terry Michael: Criticizing Photographs: An Introduction to Understanding Images, 4th ed, New York: 2006. McGraw-Hill Higher Education.
Larsen, Peter: Album: Fotografiske motiver, Oslo:2004. Spartacus forlag
Marien, Mary Warner: Photography: A Cultural History, 3rd ed. 2010. Prentice Hall.
Newhall (ed.) “Excerpts” i: Photography: Essay & Images, 1980, New York. The Museum of Modern Art ss. 1-63. ISBN: 0-87070-385-4. (Tekster av Henry Peach Robinson; Charles Baudelaire; Lady Eastlake; Alfred Stieglitz; Ernst Juhl; Frederick H. Evans; Sadakichi Hartmann; Alvin Langdon Coburn; Paul Rosenfeld; Paul Strand; Edward Weston; Robert Desnos; Laszlo Moholy – Nagy; Nancy Newhall; Beamont Newhall)
Store norske leksikon (www.snl.no)
Artbook.com