Tekst og foto fra utstillingen; Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Jeg liker konseptet med Høstutstillingen. Det er en flik av samtidskunsten som blir vist fram, og det er ganske morsomt i år. Selv om jeg ikke alltid liker det jeg ser, synes jeg konseptet holder.
Dersom man skulle gått bort fra dagens metodikk og invitert kunstnere til å delta på Høstutstillingen, hadde den brede tilnærmingen blitt borte. Det noe enkelt eller «nettverksløst» å invitere til en bred og anonym juryering i første omgang. Det er som å la de 1000 blomster blomstre. Det liker jeg.
Men det må være en sann utfordring å kuratere en så variert utstilling. Det er tilsynelatende ingen naturlig rød tråd eller åpenbar fellesnevner, så å sette sammen kunstverk fra mange forskjellige kunstnere må være litt av en øvelse. Det kan nemlig fort forekomme litt rotete, men interessant likevel altså.
Flere kunstverk fanget min interesse. Tiago Bom (1986), Republica, 2018. Videoinstallasjon. Kåre Aleksander Grundvåg (1984), Architecture for Yeast, 2019. Skulptur. Yanir Shani (1980,) Leave us/Love u$, 2017. Fotografi.
Stein Fjelldal (1983), Uten tittel, 2019. Tresnitt.
Alt dette allerede i første rom.
Så er utstillingen videre en vell av kunstverk man ikke forstår, liker eller som ikke kommuniserer, til verk som begeistrer og som er en fryd for sinn og sjel. Kjedelig er det ikke.
