Tekst og foto Siri Wolland, kunsthistoriker og fotograf.
Kort historikk
Prindsen, eller Prinds Christian August Minde heter dette anlegget som ble bygget i 1698, i Storgata 36, midt i Oslo. Nå kan du besøke Prindsens hage, en oase i en bakgård midt i byen.
Det skulle være en lystgård og landsted for den tyskfødte Generalen Hans Ernst von Tritzschler, og stedet lå den gang ute på landet. Generalen drev godt innen skipsfart og trelast. Da han døde i 1718 gikk eiendommen til enkens nevø som også var general, nemlig Fredrik Ferdinand Hausmann. Det navnet kjenner vi, fra Hausmannsgate og Hausmania, de frie sjelers hovedkvarter i Oslo dere vet.
Hausmann forandret hovedbygningen til omtrent dagens utseende, og han anla en stor Rokokko-have med eksotiske vekster, fiskedammer, fontener og paviljonger. Han dyrket appelsiner foran hovedbygget. Da Kong Fredrik V av Danmark/Norge besøkte Christiania i 1742 var dette huset det mest standsmessige som var, og fint nok til å ta imot en slik høyverdig gjest.
Etter Hausmanns død i 1757 ble stedet kjøpt av general Johan von Mangelsen, som har gitt gården navnet den har i dag. Neste eier Iver Anker foretok i 1772 en ombygging uten at vi skal dvele så lenge ved det. Omkring 1780 ble eiendommen kjøpt av Legasjonssekretær Carl Ingmann Manderfelt (Legasjonssekretær er en diplomatisk stilling, som en under-ambassadør), og han var en gåtefull svensk eventyrer og lykkejeger! Han skal blant annet ha vært spion for Kong Gustav III.
I 1796 ble general Carl Fredrik Bielefeldt eier. Han var en av byens rikeste menn og rivaliserte med Bernt Anker om hvem som hadde de stiligste festene og den flotteste levemåten. (Bernt Anker var som dere sikkert vet handelsmann og stor på tømmer og ble etter hvert Norges rikeste og mest innflytelsesrike mann.) Generalens elegante karét hadde kostet 1000 riksdaler og flere av husets rom var trukket med utsøkt silkedamask. Når det var fest der i gården var bygningenes fasade opplyst med kulørte lykter og i haven var det karusell og nede på Akerselven hadde man kapp-roing. Gjestene ble traktert med velsmakende retter tryllet fram av den hjemførte kokken Smelling… står det i papirene.
Siste private eier var prostinne Bendeka. Og fra 1812 overtok stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde» Mangelsgården, for å drive arbeidsanstalt. En epoke er over, og ny starter.
For de fattige, arbeidsløse og de gale
I 1809 opprettet en gruppe av byens velstående borgere en veldedig stiftelse som skulle hete Prinds Christian Augusts Minde, til ære for den danske offiser og stattholder i Norge på den tiden. Christian August (1768-1810). Hensikten var å hjelpe fattige og arbeidsløse. Antallet fattige hadde økt kraftig i Christiania, og Tukthuset i byen var gått over til å bli et rent fengsel, og passet ikke som arbeids- og disiplineringsanstalt for løsgjengere. Derfor kjøpte stiftelsen Mangelsgården og flyttet spinneriet hit. Her kunne man få noe lønnet arbeid står det. Tvangsarbeid var ellers vanlig. Prindsen ble fort et sted for fattige, funksjonshemmede og andre som falt utenfor det vanlige livet i byen, men som myndighetene ville ha kontroll med. Også en del barn som ikke hadde familie som kunne ta seg av dem, ble plassert her. Arbeidet var steinhogging, spinning og veving, samt opptrevling av gammelt tauverk (drevplukking). Ellers kunne næringslivet leie billig arbeidskraft herfra.
Denne anstalten var en total-institusjon, som betyr et sted der man arbeider, sover og spiser og lever et kontrollert liv, og alle måtte oppfylle de gode formål.
Diderikke
Hit kom Diderikke Pettersen. Hun var sikkert litt pjusk på håret og ganske forvirret. Hun er nevnt som nummer 1. i bøkene fra 1819. Hennes far var høker (kjøpmann med begrensede handelsrettigheter, dvs ikke engros) og enkemann og han ville at fattigvesenet måtte overta omsorgen for Diderikke. De skulle få pant i hennes morsarv, en part i farens gård. Diderikke var sannsynligvis tilbakestående. Hun ble satt i arbeid og bodde i Mangelsgården i ti år, så ble hun bortleid til noen på landet, og i mai 1930 står det at hun er død.
Men vi vet mer om Diderikke. I et brev til Fattigkommisjonen fra 1828 står det at hennes søster hadde bedt om å få Diderikke ut av Mangelsgården og hjem til seg. Men forstanderen uttalte seg ganske usentimentalt om saken: Han viste til at søsteren er i høyst mislige omstendigheter, så hun kan neppe forsørge Diderikke. Diderikke kan jo ikke passe barn, når hun ikke kan passe på seg selv. Han minnet om at Diderikke hadde blitt satt inn, ikke bare for sin sinnsvaghet og udugelighet til å tjene sitt brød på anstendig vis, men også for lidderlighet og løsaktig levnet. Det har vist seg i etterkant at Diderikke også ble lurt for morsarven sin. Stakkars jente.
De sinnssyke
Noen mennesker kunne ikke delta i arbeidet på Mangelsgården. De var rett og slett for vanskelige, og sinnssyke. Løsningen ble etableringen av et Dollhus. Det er et galehus. Helt siden middelalderen hadde man brukt dårekister, som er en kiste med sprinkler i lokket, når man skulle sperre inn uhåndterbare sinnssyke. Dollhus er vel en forbedring, fordi man fikk oppholde seg i et rom i en anstalt, og ikke i en kiste. Mangelsgården fikk sitt dollhus i 1829 med plass til 9 personer. Det skulle være flere rom, og ett rom var for de pratsomme, sladreaktige og trettekjære. Ett rom ble avsatt til fortsatt bruk som dårekiste, som de kalte Cassiotten og ble brukt til å isolere «ugreie tvangslemmer». I 1834 ble Nordfløyen påbygd med annen etasje i bindingsverk, og er i dag så vidt synlig fra Storgata. Nå hadde dollhuset 17 rom.
Den norske legen Herman Major var en spesialist på galskap. Han skrev boken Inberetning om sinnsygeforhold i Norge, og var en pådriver for den nye sinnsykeloven som kom i 1848. Behandling av sinnslidende var i endring og i vekst. Dollhuset ble til byens asyl, og ble videre flyttet til Dikemark i 1905.
Bakgården
Hovedhuset Mangelsgården er synlig fra Storgaten, men ikke resten av anlegget bak. Verkstedene ble flyttet ut av Mangelsgården og inn i en fabrikkbygning som sto ferdig i 1833, med felleskjøkken i kjelleren. 20 år senere ble Vaskeriet bygget med flere sovesaler i annen etasje. En reperbane ble bygget i bakgården langs husrekka mot Brugata. (En reperbane er et langstrakt bygg for å tvinne tau.) Byens fattigsykehus ble oppført her en kort stund, før gamlehjemmet Alderdommens hvile tok over. Etter Sinnsykeloven fra 1848 ble Prindsen delt i to, med et gjerde mellom tvangsarbeidsanstalten og asylet. Det ble satt nye krav til bygninger, personale og behandling. Her har byen skjult mange av sine vanskeligstilte personer gjennom to hundre år.
En periode hadde politilegen visitasjonslokale for prostituerte her. Maleren Christian Krohg, som hadde atelier i nærheten, kan ha hentet inspirasjon herfra til sitt kjente maleri «Albertine i politilegens venteværelse».
Endring
Asylet på Prindsen ble avviklet i 1909. Løsgjengerloven og tvangsarbeid var likevel gjeldene fram til 1970. Det ble etablert et vernehjem og ulike rehabiliteringsinstitusjoner for rusmisbrukere på området. Flere av verkstedene var i bruk på 1970-tallet. Prinsekjøkkenet hadde virksomhet her helt til 2006.
Også i dag er området i bruk for vanskeligstilte grupper. Kirkens bymisjon og Røde Kors har virksomhet her.
Fredning
Mangelsgården ble fredet i 1927. Hele anlegget ble fredet i 2009. Dette er viktige kulturminner med stor kulturell og sosialhistorisk verdi. Og Riksantikvaren mener anlegget har nasjonal verdi. De fattiges kvartal forteller historien om de utstøtte, som en motpol til det tradisjonelt bevaringsverdige, og forteller om utviklingen av institusjoner og arkitektur. Det er særegent at arkitekturen er lukket, fordi menneskene her ikke skulle synes. Arkitektur sier mye om intensjon og bruk. At det fortsatt er vanskelig for mennesker som faller utenfor normen, er kanskje unødvendig å si.
Prindsens hage
I dag er Prindsens hage som en hemmelig oase der man kan oppholde seg, spise, drikke og høre på musikk til langt på kveld. Et kjempekult sted (særlig i oppholdsvær).
Neste gang du kommer hit, kjenner du også stedets historie. God sommer😊
Kilder: Kriminolog Wenche Blombergs «Galskapens hus» fra 2002. Universitetsforlaget. Stiftelsen Prindsens venner. Ra.no. Første del. Kilde: Kristiania i Oslo, Alf Næsheim. Schibstedt Forlag 1993.
